Skip to content
Antatt skyldig
  • Start
  • Kvinnene
    • Hvem var «tyskerjentene»?
    • Gift, internert og deportert
    • Lykkelig kjærlighet
    • Annonserte bort barnet sitt i avisen
    • Ansatt i Lebensborn
    • Flykning til Sverige
    • De mange oppsagte
    • Tyskerarbeid
    • Hevn: de tvangsklipte
  • Ressurser
    • Brudd med rettsstaten
    • Myndighetenes begrunnelse
    • Lebensborn i Norge
    • Kilder
    • Galleri
  • Lærerside
  • Justismuseet
Ukategorisert

Lebensborn i Norge

Lebensborn barnehjemmet Godthaab i Bærum. Tysk fødehjem under krigen. Foto: NTB Arkiv: Krigsarkivet/NTB

Lebensborn var en organisasjon som skulle støtte barnefødsler for «raserene» mødre, hovedsakelig med fedre i SS. Organisasjonen ble opprettet i 1935 av Heinrich Himmler. Navnet betyr «livskilde» på tysk.

Organisasjonen drev barne- og mødrehjem i de landene Nazi-Tyskland okkuperte under krigen. De skulle hjelpe blant annet mødre som fikk barn med tyske soldater. Noen kvinner fikk bo og jobbe ved hjemmene. I Norge ble ca 8000 barn registrert av Lebensborn.

Ingen av de okkuperte landene hadde flere lebenbornhjem enn Norge, men det ble ikke drevet aktiv reklame for tilbudet. De fleste fikk vite om hjelpen de kunne få gjennom bekjente eller sin tyske kjæreste. Alle kvinner med barn med tysk far kunne få hjelp. Kvinnene ble rasevurdert i tråd med nazistisk tankegods, og de mest «verdifulle» fikk plass på de beste hjemmene. Rasevurderingen ble også gjort med tanke på eventuell fremtidig adopsjon til Tyskland.

Kvinne ansatt ved Lebensborn, ukjent. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX SCANDINAVIA code 20520© SCANPIX SWEDEN, Norge, 20000801,

Mødrene kunne bli på fødehjemmet i tre måneder etter fødselen. Da måtte de reise hjem. Om de ikke hadde mulighet til å ta med seg barnet, kunne barnet bli igjen på hjemmet. Innen barnet var blitt 6 måneder måtte mødrene bestemme seg for om de ville hente barnet eller la Lebensborn beholde det på et av sine barnehjem, og etter hvert adoptere det bort. Regelen var at barna skulle bortadopteres innen de var to år. Farens familie skulle da ha førsteretten på barnet, men denne regelen ble ikke alltid fulgt.

Rundt 250 barn ble sendt til Tyskland fra Lebensborn i Norge. 8020 barn ble registrert hos Lebensborn i Norge i løpet av krigen, men bare 1089 ble født på fødehjemmene. Mødrene mottok støtte fra Lebensborn, 100 kr til spedbarnsutstyr, 100 kr til barnevogn eller seng, 30 kr i måneden i omsorgsbidrag, 50 kr i underholdningsbidrag. Dette var langt høyere summer enn de ville mottatt av norske myndigheter. Lebensborn registrerte alle utbetalinger og fulgte opp mødrene og barna, bl.a. helsemessig. Mødrene ble bedt om å  sende inn bilder av barna, som ble arkivert i Lebensborns register.

Ukategorisert

Myndighetenes begrunnelse

Et innlegg som argumenterer for skamstraff gjennom merking. Nordlys 11.06.45

Tyskerjentene ble sett på som landssvikere med unasjonale holdninger. Siden de kunne ikke straffes ble de sett på som et problem etter frigjøringen. For hvordan kunne staten straffe en gruppe mennesker som ikke hadde brutt loven?

Gjennom provisoriske anordninger og bestemmelser som ble gitt tilbakevirkende kraft fant myndighetene allikevel måter å straffe tyskerjentene.

På denne siden skal vi se litt nærmere på noen av begrunnelsene for tiltakene mot tyskerjentene, og hvordan myndighetene argumenterte for lover med tilbakevirkende kraft, i strid med grunnloven.

Var de provisoriske anordningene lovlige?

De provisoriske anordningene gjorde at tyskerjentene kunne straffes uten rettslig prøving. Hvordan kunne dette være lovlig?

De provisoriske anordningene var en lang rekke bestemmelser gitt av den norske regjering i London fra 1940 og frem til Stortinget kunne åpnes igjen i slutten av 1945. Bestemmelsene gjaldt både generell forvaltning og strafferett, som gjeninnføringen av dødsstraff. Nygaardsvolds regjering, som satt i eksil i London, begrunnet anordningene med Grunnlovens §17 og prinsippet konstitusjonell nødrett.

Paragraf 17 gir regjeringen rett til å lage provisoriske lover om handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning, så lenge de ikke strider mot Grunnloven og andre lover Stortinget har gitt. Flere av anordningene, som f.eks. dødsstraffen, gikk utover hva denne paragrafen tillot. Derfor begrunnet regjeringen også anordningene i den konstitusjonelle nødrett.

Norske regjeringsmedlemmer London. Parade for Kong Haakon i anledning hans 70-års dag. Foto: ukjent fotograf, NTBs krigsarkiv, RA/PA-1209/U/Uk/0220.

Konstitusjonell nødrett gir statlige organer rett til å overskride deres normale myndighet i nødsituasjoner, som når landet er i krig. Under regjeringens flukt til London ble også Elverumsfullmakten akseptert uten formell votering. Den ga regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne under krigen.

I samtiden var det flere som protesterte mot at regjeringen gikk utover sine fullmakter.

Argumentet om anordningenes legitimitet faller derimot bort når vi ser på hvordan anordningene ble brukt. Internering var i praksis var en straff, og tyskerjentene ble innesperret langt utover den tiden de trengte beskyttelse eller var smittefarlige, som var anordningens gitte hensikt. I tillegg ble de ofte internert uten hjemmel eller med tilbakedatert hjemmel.

Internering av «smittede kvinner» uten lovhjemmel

Tyskerjentene ble internert som smittefarlige helt uten hjemmel før smitteanordingen ble vedtatt.

Quisling-regjeringens lov om bekjempelse av kjønnssykdommer åpnet for tvangsbehandling under krigen. Denne loven falt bort ved frigjøringen. Likevel ble mange kvinner internert med fare for smitte som begrunnelse. Den provisoriske smitteanordningen ble vedtatt fire uker etter frigjøringen. Kvinner ble altså internert før dette helt uten hjemmel.

Flere kvinner ble internert uten vedtak også etter smitteanordningen. Vedtak i deres enkeltsaker fra helsemyndighetene kom nemlig etter de allerede var internert. Kvinnene hadde ingen mulighet til å klage eller protestere. Interneringen ble på denne måten bekreftet med tilbakevirkende kraft.

Hvordan kunne statsborgerloven ha tilbakevirkende kraft?

Norske kvinners Nasjonalråd protesterte mot særbehandlingen av kvinner i statsborgerloven. Nidaros 02.12.46

I «Om lov om tillegg til statsborgerloven» argumenterte Justisdepartementet for at statsborgerloven fra 1924 skulle endres slik at en gift tyskerjente ville miste sitt norske statsborgerskap automatisk. De ønsket å deportere kvinner som giftet seg med tyskere.

For Justisdepartementet er det tydelig forskjell på en mann gift med en tysk kvinne og omvendt. Tyske kvinner kunne gifte seg til norske menn uten at mennene risikerte å miste sitt norske statsborgerskap. De tyske kvinnene kunne derimot bli norske. For norske kvinner med tyske ektefeller var det derimot «høyst ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.»

Denne loven hadde tilbakevirkende kraft. Dette var et brudd på §97 i Grunnloven. Justisdepartementet mente at «Grunnlovens §97 ikke gir statsborgerretten noen absolutt beskyttelse mot de inngrep som er nødvendige av samfunnsmessig art.» Grunnloven måtte altså vike slik at tyskerjentene kunne deporteres.

Det kom protester mot særbehandlingen av tyskerjentene i denne bestemmelsen, men departementet mente at disse kvinnene var et «særskilt problem,» og ville ikke innrømme at det var snakk om forskjellsbehandling.

Kvinnene ble deportert og mistet sitt norske statsborgerskap.

Til tross for myndighetene begrunnelser var behandlingen av tyskerjentene i strid med rettsstatens prinsipper.

I 2018 ga statsminister Erna Solberg en offisiell unnskyldning til tyskerjentene:

«Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. (…) Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.»

Galleri

Galleri – tyskerjenter og soldater

Alle bilder er brukt etter brukstillatelsen til opphavsinstitusjonen og skal ikke deles videre uten tillatelse. Klikk på et bilde for å se det i større format og bla deg gjennom galleriet.

"Nykomlinger". Tyskerjenter stilt til veggs ved Eikelund offentlig skole. Foto: Finn Gulbrandsen, Vestland fylkesarkiv.
Et ukjent kjærestepar i Finnmark. Foto: Ukjent, Eggans arkiv. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.
Tyskerjenter bringes inn til avhør i Fredrikstad etter krigen. Fotograf ukjent/ Østfold fylkes billedarkiv. ØFB.1994-00924
Ukjent par ved Oslofjorden. Sommerdag ved Oslofjorden under andre verdenskrig. Foto: Ukjent, Eggans arkiv. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.
Brakker for tyskertøser på Hovedøya, november 1946. Foto: Ukjent, Arbeiderbladet, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.
Ukjent par, Stavern. Foto: Ukjent, Eggans arkiv. Lisens: CC BY-NC-ND 4.0.
Tyske soldater og sykepleiere. Bilde tatt av tysk soldat under 2. verdenskrig. Ukjent fotograf, gitt til Nasjonalbiblioteket av soldatens datter
Innherad fangeleir 1945. Foto: ukjent fotograf, Falstadsenteret, FSM 0700308
To tyske soldater. Bilde tatt av tysk soldat under 2. verdenskrig. Ukjent fotograf, gitt til Nasjonalbiblioteket av soldatens datter
Tyske soldaer poserer med spader. Bilde tatt av tysk soldat under 2. verdenskrig. Ukjent fotograf, gitt til Nasjonalbiblioteket av soldatens datter
Tyske soldater ved utekafé. Bilde tatt av tysk soldat under 2. verdenskrig. Ukjent fotograf, gitt til Nasjonalbiblioteket av soldatens datter
Tyskerjenter går ombord et skip som tar de til Tyskland, Grimstad. Foto: Fredrik Haslund Meyer, Aust-Agder museum og arkiv KUBEN, Arendal. AAA.PA-1047.U1.L1.218
Offisermessa på Persaunet, Trondheim. Foto: Eggans arkiv.
Ved leirporten på Falstad 1943-45. Foto: Ukjent fotograf, Falstadsenteret FSM foto 070059
Sammenkomst med Flesch. Foto: Eggans arkiv.
1946. Norske og tyske jenter reiser til Tyskland med barna sine. Foto: NTB
Tysk soldat og norsk kvinne. Foto: Eggans arkiv.
Kvinner arrestert av Hjemmefronten på Løkken etter krigen. Foto: ukjent fotograf, Orkla Industrimuseum, BLF010634.
Sammenkomst med tyske soldater. Foto: Eggans arkiv.
"Tyskertøser " på Bredtveit fengsel i Oslo. En av kvinnene avgir forklaring, juni 1945. Foto: NTB
Tyske soldater og norske kvinner ved sjøen. Foto: Eggans arkiv.
Tyske soldater og kvinner på fest under krigen. Foto: Eggans arkiv.
En gruppe tyskerjenter ankommer internering ved Haugetun ungdomsskole, Østfold. Foto: Fotograf ukjent / Østfold fylkes billedarkiv. ØFB.1984-00551
Wehrmacht, tyske soldater på trappa til Folkets Hus, Moelv. Huset ble brukt som soldatforlegning 1940-45. Foto: ukjent fotograf, Anno Domkirkeodden
Kvinner og barn gjør seg klare til å reise til Tyskland, 1946. Foto: NTB
Soldater i gatebildet, 24.12.1943. Foto: Franz Affolderbach, Arkiv i Nordland, AIN.NA143.0431
Kvinner står med barna sine i påvente av å reise til Tyskland, 1946. Foto: NTB
Lebensborn barnehjemmet Godthaab i Bærum. Tysk fødehjem under krigen. Foto: NTB Arkiv: Krigsarkivet/NTB
Lebensborn barnehjem under krigen. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX SCANDINAVIA code 20520 © SCANPIX SWEDEN, Norge, 20000801.
Innherad fangeleir 1945. Foto: ukjent fotograf, Falstadsenteret FSM 0800311.
Fra fødehjemmet i Bygdøy allé / Drammensveien i Oslo. (Nå Polens ambassade). Interiør med barnesenger på rekke og rad. Foto: Krigsarkivet / NTB
Kvinnlige landsvikere/"Tyskertøser " på Bredtveit fengsel i Oslo., juni 1945. Foto: NTB
Kvinne ansatt ved Lebensborn, ukjent. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX SCANDINAVIA code 20520© SCANPIX SWEDEN, , Norge, 20000801,
Lade gård var rekvirert hele krigen, og ble benyttet som "Fliegerhorst-Kommandantur", det vil si den administrative ledelsen for Lade flyplass. Foto: Eggans arkiv
"Obs er klippes Scheiner", russ i 1945 som truer med å klippe tyskerjenter. "Scheiner" var et skjellsord for tyskerjenter. Foto: Rolf Leer, Rustkammeret Trondheim.
Arrestasjon av en kvinne. Det er ukjent om hun var antatt "tyskerjente", 1945-46. Foto: Lars Bry, MiA Museene i Akershus, Eidsvoll Museum fotosamling.
Fest på brakka. Norske jenter invitert på fest. Foto: Eggans arkiv, Ln.Rgt 25 Tromsø, Kirkenes, Fredrikstad mm
Fest med damer. Foto: Eggans arkiv, Luft Gau. Nachrichten Regiment Norwegen - Øysand, Trondheim mm
Fest med damer. Foto: Eggans arkiv, Luft Gau. Nachrichten Regiment Norwegen - Øysand, Trondheim mm
Utflukt med jenter. Foto: Eggans arkiv, Luft Gau. Nachrichten Regiment Norwegen - Øysand, Trondheim mm
Galleri

Galleri – bakgrunnsbilder

Mange av bildene brukt som bakgrunnsbilder for Antatt skyldig er fra før krigen selv om de brukes for å illustrere f.eks. arbeid ved et kontor under krigen. Alle bilder er brukt etter brukstillatelsen til opphavsinstitusjonen og skal ikke deles videre uten tillatelse. Klikk på et bilde for å se det i større format og bla deg gjennom galleriet.

Bjølstad, Heidal i Gudbrandsdalen, 1910. Foto: Kristoffer Horne / Hedmarksmuseet
Audamotland, Nærbø, Hå, Rogaland. Foto: Hoffmann, Marta / Norsk Folkemuseum
Seter, ukjent sted. Foto: Neupert, Hermann Christian / Nasjonalbiblioteket
Kroken med husstellskulen K.K. Bergen. Foto: Av KK-postkortsamlingen / Universitetsbiblioteket i Trondheim
Lomen gård, Vestre Slidre, Valdres 1920 Foto: Riksantikvaren
Asker Øvre Solstad gård Foto: Skøien, Marthinius / Nasjonalbiblioteket
Slottsparken, Oslo. Foto: Wilse, Anders Beer, Norsk Folkemuseum
Vigelandsparken, 1940. Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum
Sandnes, 1941. Foto: Mittet og Co, Nasjonalbiblioteket
Kristiansand S. Ravnedalen, 1941. Foto: Mittet og Co, Nasjonalbibilioteket.
AS Holmenkollen 1940. Foto: utgitt av Henriksen & Steen, Nasjonalbiblioteket.
En tysk tropp, 1940. Foto: utgitt av Henriksen & Steen, via Nasjonalbiblioteket.
Kirkeisten ved Stortorvet 1940. Foto: utgitt av Atlier Skarpmoen, via Nasjonalbiblioteket.
Kø ved Majorstuen stasjon, 1940. Foto: utgitt av Henriksen & Steen, Nasjonalbiblioteket.
Steen & Strøm, 1930. Foto: Henriksen & Steen, via Nasjonalbiblioteket.
Frigjøringsdagene. Utgiver: Henriksen & Steen Nasjonalbiblioteket
Arbeide med Centralkontorets kartotek, 1944. Foto: utgiver Henriksen & Steen, via Nasjonalbiblioteket.
Christiania spigerverk, 1944. Foto: fotograf Anders Beer Wilse, Norsk folkemuseum.
Kvinne på kontoret. Foto: utgiver Henriksen & Steen, Nasjonalbiblioteket.
Konferanse på sentralkontoret 1944. Foto: utgiver Henriksen & Steen, Nasjonalbiblioteket.
Nortraship, London, Tanker Department, 1944. Foto: fotograf ukjent, Riksarkivet.
Den norske kalosje og gummivarefabrik, krokstadelva, nedre eiker, 1940. Wilse, Anders Beer, Norsk Folkemuseum. Foto: Anders Beer Wilse, Norsk Folkemuseum
Henriksen og Steen butikk 1935. Ukjent fotograf, Nasjonalbiblioteket.
Jakobsen 1911. Foto: Anders Beer Wilse, Nasjonalbiblioteket
Mustad og Sønn, 1910. Foto: Skarpmoen, Nasjonalbiblioteket
Frigjøringsdagene. Utgiver: Henriksen & Steen Nasjonalbiblioteket
Frigjøringsdagene. Utgiver: Henriksen & Steen Nasjonalbiblioteket
Frigjøringsdagene. Utgiver: Henriksen & Steen Nasjonalbiblioteket
Piggtråd mellom Norge og Sverige. Et bilde tatt på den norsk-svenske grensen i vinter da tyskerne hadde satt opp piggtrådsperring og forsterket vakttjenesten. London, 24.5.43. Foto: Riksarkivet, RA/Pa-1209/Uc¬¬/68/1/S 1020
Norske flykninger til Sverige. Foto: Riksarkivet, RA/PA-1209/Uc/68/4/Uten nummer
Norske flykninger passerer grensen. Foto: Riksarkivet, RA/Pa-1209/Uc¬¬/68/1/S 5781
Norsk ektepar på flukt til Sverige. Foto: Riksarkivet, RA/PA-1209/Uc/68/4/Uten nummer.
Galleri

Galleri – aviser

Alle avisklipp er hentet fra Nasjonalbibliotekets nettbibliotek, nb.no/search. Alle avisene er fritt tilgjengelig og kan deles ikke-kommersielt.

Aviser – Norge angrepet

Klikk på avisen for å lese hele avisen på Nasjonalbiblioteket.

Haugesunds avis 09.04.1940 Fra Nasjonalbiblioteket
Sandefjords Blad 09.04.1940 .Fra Nasjonalbiblioteket
Nidaros 09.04.1940. Fra Nasjonalbiblioteket
Østlands-Posten 9.04.1940. Fra Nasjonalbiblioteket
Lofotposten 10.04.1940. Fra Nasjonalbiblioteket

Aviser – Freden er kommet

Klikk på avisen for å lese hele avisen på Nasjonalbiblioteket.

Nordlys 9. mai 1945. Fra Nasjonalbiblioteket
Sandefjords Presse 8. mai 1945. Fra Nasjonalbiblioteket
Østfold Bygdeblad 8. mai 1945. Fra Nasjonalbiblioteket
Kragerø Blad 9. mai 1945 Fra Nasjonalbiblioteket
Østlandets Blad 9. mai 1945. Fra Nasjonalbiblioteket
Tromsø 8. mai 1945. Fra Nasjonalbiblioteket
1ste mai organ for det norske arbeiderparti. Fra Nasjonalbiblioteket

Avisklipp – Innlegg om tyskerjenter etter krigen

Klikk på avisklippene for å se de i større format. For en full liste med linker til alle avisklippene, klikk her. Du kan også klikke på datoen for å lese hele avisen på Nasjonalbiblioteket.

Helgeland Arbeiderblad 23.06.45
Bergens Arbeiderblad 18.05.45
Drammens Tidende 12.06.45
Lofotposten, 11.02.43
Arbeiderbladet 01.06.45
1ste Mai 02.07.45
Friheten 28.07.45
Porsgrunn Dagblad 04.06.45
Drammens Tidende 18.05.45
Østfold Bygdeblad 20.07.45
Tromsø 18.05.45
Gjengangeren 03.07.45
Bergens Arbeiderblad 21.07.45
Arbeiderbladet 19.06.45
Nidaros 02.12.46
Harstad Tidende, 10.10.44
Ringerikes blad 15.05.45
Telemark Arbeiderblad 27.06.45
Rjukan Arbeiderblad 27.06.45
Telemark Arbeiderblad 12.06.45
Sarpsborg Arbeiderblad 16.06.45
1ste Mai 27.10.45
Ringerikes Blad 29.10.45
Grimstad Adressetidende 23.05.45.
Rjukan Arbeiderblad 02.06.45
Bergens Arbeiderblad 12.06.45
Sarpsborg Arbeiderblad 19.05.45
Sarpsborg Arbeiderblad 09.06.45
Halden Arbeiderblad 19.06.45
Telemark Arbeiderblad 26.05.45
Østlands-posten 06.10.45
Sandefjords Blad 01.03.46
Friheten 15.05.45
Nordlys 25.05.45
Sarpsborg Arbeiderblad 19.05.45
Nordlys 11.06.45
Drammens Tidende 31.05.45
Sarpsborg Arbeiderblad 20.06.45
De virkelige historiene

Flykning til Sverige

Under krigen flyktet mellom 40 og 50 000 nordmenn til Sverige. I løpet av krigsårene flyktet nordmenn først fra kamphandlinger, så senere i frykt for arrestasjon, for å unngå arbeidstjeneste, eller av økonomiske årsaker etter hvert som levekårene ble vanskeligere. Folk flyktet langs hele grensen.

Norske myndigheter i Sverige tok i mot flykningene. De ga dem litt klær og penger, og eventuelt nytt pass. Medlemmer av Nasjonal Samling, kvinner som var gift med frontkjempere, og tyskerjenter fikk derimot ikke hjelp, og noen ganger stod og falt hjelpen kun på et rykte. Rundt 400 norske jenter og kvinner ble avvist av norske myndigheter i Sverige, fordi de var mistenkt for å være såkalte tyskerjenter.

Solveig fra Troms

Kilden til historien hennes er boka Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012).

Sandefjords Blad 01.03.46

Solveig var 24 år gammel og kom fra Troms. Sammen med familien og og mange andre fra lokalbefolkningen flyktet hun til Sverige. De flyktet fordi broren hennes var redd for å bli arrestert, og han ville hindre at Solveig eller moren deres ble tatt som gisler.

Over grensen fikk norske myndigheter vite at det gikk rykter om Solveig. Folk sa at hun hadde vært forlovet med en tysker, at noen hadde sett henne ha samleie i skogen med en tysker, at hun hadde invitert tyskere i bursdagsfeiring og andre sammenkomster. Solveig ble avhørt tre ganger. Hun nektet for å hatt noe mer å gjøre med tyskerne enn et par samtaler gjennom jobben ved telegrafen. Det ble notert i avhøret at hun virket troverdig.

Solveig norske ekskjæreste ble også avhørt, og han støttet hennes forklaring. Han kunne i tillegg vitne om at han selv hadde vært sammen med Solveig flere av de gangene når andre påsto at hun hadde vært sammen med tyskere. Ifølge ekskjæresten var Solveig ofte krass mot tyskerne. Broren til Solveig forklarte at hun et par ganger hadde tatt i mot sjokolade fra tyskere, og at hun hadde gått på kino – noe gode nordmenn egentlig ikke skulle gjøre, men som var svært vanlig.

Til tross for hennes troverdighet, og ingen håndfaste bevis, nektet norske myndigheter å hjelpe Solveig.

I Sverige opparbeidet norske myndigheter et kartotek med navn over mistenkte tyskerjenter. Var navnet ditt i kartoteket når du kom over grensen risikerte du å stå i et annet land uten hjelp. For norske myndigheter var det viktig å vise at de kun hjalp «gode» nordmenn. De andre ble overlatt til svenske myndigheter.

For tyskerjentene var dette en behandling som brøt med rettsstatens prinsipper. De ble avvist og mistet rettigheter som andre nordmenn fikk. Det var ingen rettssak, for de hadde ikke brutt noen lov som de kunne stilles for retten for. Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

rettsbrudd

Tap av statsborgerskap

I 1946 ble statsborgerloven endret slik at norske kvinner som hadde giftet seg med sin tyske kjæreste mistet statsborgerskapet sitt automatisk. Stortinget vedtok en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne gjennomføre denne straffen. Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. De fikk tysk statsborgerskap og ble tvangssendt ut av landet, til et Tyskland i ruiner.

Dette var i realiteten en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

rettsbrudd

Tvangsundersøkelse

rettsbrudd

Statlig tvang og overgrep

Tvangsarbeid

Tyskerjentene ble satt til tvangsarbeid både i og utenfor interneringsleirene. I Filmavisen fra 1945 ble en befaring av Hovedøya i Oslo dokumentert. Det satt over 1100 kvinner internert der i løpet av 1945-46.

Filmavisen 1945, befaring på Hovedøya, NRK. Gjengitt med tillatelse.

I Filmavisens reportasje vises tyskerjenter som er satt til å vaske ut etter tyskerne. Dette ble gjort i et ukjent omfang både i og utenfor interneringsleirene. Under frigjøringsdagene ble tyskerjenter satt til vasking av tyske forlegningerFra Store norske leksikon:Forlegning er militære avdelingers innkvarteringssted. Troppene kan forlegges i kvartér (i hus), leir (brakker, hytter eller solide telt beregnet på lengre tids bruk) eller bivuakk (med eller uten telt). av hjemmestyrkene rundt om i landet. Kvinner ble også satt til blant annet sying, hagearbeid og gårdsarbeid i nærheten av leirene.

Tvangsarbeidet brøt Grunnlovens §96, at ingen skal straffes uten lov og dom. Kvinnene hadde ingen mulighet til å nekte, og i flere tilfeller ble de tvunget i arbeid av hjemmestyrker, ikke politiet eller rettsvesenet.

«Et fornuftig forslag» Friheten 15.05.45

I reportasjen sies det at interneringen var et ledd i smittevern, men tvangsarbeidet var en straff for kvinnenes antatte umoralske adferd. Myndighetene hadde heller ingen hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. for å idømme tyskerjentene tvangsarbeid. Praksisen hadde basis i en NS-lov fra krigen, som tillot pålagt arbeid for «løsaktige kvinner». Denne loven falt bort ved frigjøringen.

Til tross for dette mente Helsemyndighetene at tvangsarbeidet var riktig og hadde en oppdragende effekt.

Lønnen fra arbeidet på gårdene gikk direkte til leirene for å dekke kostnader.

IQ-undersøkelser og sterilisering

Både under og etter krigen var det en utbredt fordom at tyskerjenter hadde lavere intelligens. Det ble vitset om at tyskerjenter var for dumme til å lære seg tysk. Det var også en utbredt forestilling på den tiden om at løsaktighet var et kjennetegn på åndssvakhet.

For å bevise denne fordommen ble det utført IQ-undersøkelser på 310 kvinner ved Hovedøya.

Psykolog Augusta Rasmussen undersøkte kvinnene. Hun konkluderte med at kun 8 var av normal intelligens. En annen undersøktelse av tyskerjenter i Vestfold konkluderte med det samme. I kontrast kom danske undersøkelser frem til at tyskerjentene var av normal intelligens. For mange var det viktig å markere at tyskerjentene var annerledes. Senere har Rasmussens arbeid blitt tilbakevist.

Ifølge Rasmussen ble fem-seks kvinner på Hovedøya sterilisert. På Hovedøya fantes to skjemaer: et for når kvinnen samtykte til sterliseringen, og et annet for når hun nektetReferanse'Vi kalte dem tyskertøser' av Terje Andreas Pedersen, se s. 114. .

Tvangssterilisering forekom i Norge med hjemmel i Sterliseringsloven av 1934, på sinnsyke eller de som ble vurdert med «mangelfullt utviklede sjelsevner.» Loven fulgte eugenisk tenkningFra Store norske leksikonEugenikken var en lære om å forbedre den menneskelige befolkningers biologiske kvalitet. Dette skulle gjøres gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet.. Individer kunne tvangssteriliseres etter begjæring fra verge eller foreldre.

I en slik desperat situasjon, internert uten dom, kan det vanskelig sies at noen kan samtykke til en slik prosedyre. Det kan heller ikke sies at de kunne samtykke til å bli IQ-testet og fremstilt på en slik feilaktig måte.

rettsbrudd

Tap av statsborgerskap og deportasjon

I 1946 vedtok Stortinget en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne deportere tyskerjentene som hadde giftet seg.

Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. Dette var en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Loven

Norske Kvinners Nasjonalråd kritiserte loven, men ble ikke hørt. Nidaros 02.12.46

Det hadde tidligere vært internasjonal tradisjon for at en kvinne tok statsborgerskapet til sin ektemann. I Norge ble statsborgerloven vedtatt i 1924, og den sa at den gifte kvinnen kun mistet sitt norske statsborgerskap når hun forlot landet.

Eksilregjeringen i London ville ikke at en norsk kvinne kunne beholde sitt norske statsborgerskap mens hun var gift med en tysker. Myndighetene visste at de færreste ville reise til et ruinert Tyskland frivillig.

De vedtok derfor en provisorisk anordning som gjorde at gifte tyskerjenter automatisk mistet det norske statsborgerskapet sitt. Kvinnene kunne da utvises fra landet som utenlandsk statsborger.

Det tok lang tid før kvinnene ble informert om konsekvensene av giftemål. I lang tid etter anordningen fikk kvinner i distriktene beskjed om at de kunne bli boende i Norge, og flere hundre giftet seg før Justisdepartementet sendte ut et rundskriv om vedtaket som gjorde at det mistet statsborgerskapet sitt.

Anordningen hadde også tilbakevirkende kraft tilbake til krigens utbrudd. Dette var grunnlovsstridig. Se «Myndighetenes begrunnelse» for å vite mer.

Deportasjon

De gifte kvinnene og deres ektemenn måtte forlate landet, for de var nå begge utenlandske statsborgere. De ble sendt til et sønderbombet og sultende Tyskland, og de fikk ikke lov å ha med seg kontanter. Det ble gjort unntak for nybakte mødre og gravide eller syke. De fikk vente, så lenge de skrev under på at den norske stat ikke tok noe ansvar for barnet.

Tyskerjenter går ombord et skip som tar dem til Tyskland, Grimstad. Foto: Fredrik Haslund Meyer, Aust-Agder museum og arkiv KUBEN, Arendal. AAA.PA-1047.U1.L1.218

Det var flere kvinner som heller ville skilles enn å bli tvangsdeportert. De fikk beskjed om at en skilsmisse ikke var mulig ettersom de nå var utenlandske borgere.

På den andre siden var de som ønsket å reise fordi det var uholdbart å bli i landet med stempelet «tyskertøs». Hvis disse kvinnene enda ikke var gift, ville ikke norske myndigheter sende dem til Tyskland alene. Da ble det et kappløp for å finne sin tyske forlovede og gifte seg før han ble deportert av norske myndigheter.

Det er vanskelig å gi et estimat på antall ekteskap. Norske myndigheter har estimert med mellom 1000-3000, de fleste sannsynligvis inngått etter frigjøringen. De som giftet seg etter de reiste til Tyskland ble også aldri telt.

Situasjonen i Tyskland var svært dårlig, og norske soldater stasjonert der oppfordret norske myndigheter til å hjelpe tyskerjentene. Kvinnene fikk lov å søke om midlertidig oppholdstillatelse i Norge hvis deres situasjon var livstruende. Flere av kvinnene som returnerte under denne ordningen ble boende.

I 1950 kom en ny statsborgerlov. Den åpnet for at kvinner som hadde mistet statsborgerskapet sitt kunne søke om å få det tilbake innen 1955. For tyskerjenter gjaldt dette bare hvis de også flyttet tilbake til Norge. Det var ikke før i 1989 at loven ble endret slik at alle kunne søke uten forbehold.

Innleggnavigasjon

1 2 3

Antatt skyldig er utviklet av Justismuseet, med økonomisk støtte fra Justisdepartementet
Theme by Colorlib Powered by WordPress