Tap av statsborgerskap

I 1946 ble statsborgerloven endret slik at norske kvinner som hadde giftet seg med sin tyske kjæreste mistet statsborgerskapet sitt automatisk. Stortinget vedtok en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne gjennomføre denne straffen. Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. De fikk tysk statsborgerskap og ble tvangssendt ut av landet, til et Tyskland i ruiner.

Dette var i realiteten en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Tvangsundersøkelse

Statlig tvang og overgrep

Tvangsarbeid

Tyskerjentene ble satt til tvangsarbeid både i og utenfor interneringsleirene. I Filmavisen fra 1945 ble en befaring av Hovedøya i Oslo dokumentert. Det satt over 1100 kvinner internert der i løpet av 1945-46.

I Filmavisens reportasje vises tyskerjenter som er satt til å vaske ut etter tyskerne. Dette ble gjort i et ukjent omfang både i og utenfor interneringsleirene. Under frigjøringsdagene ble tyskerjenter satt til vasking av tyske forlegningerFra Store norske leksikon:Forlegning er militære avdelingers innkvarteringssted. Troppene kan forlegges i kvartér (i hus), leir (brakker, hytter eller solide telt beregnet på lengre tids bruk) eller bivuakk (med eller uten telt). av hjemmestyrkene rundt om i landet. Kvinner ble også satt til blant annet sying, hagearbeid og gårdsarbeid i nærheten av leirene.

Tvangsarbeidet brøt Grunnlovens §96, at ingen skal straffes uten lov og dom. Kvinnene hadde ingen mulighet til å nekte, og i flere tilfeller ble de tvunget i arbeid av hjemmestyrker, ikke politiet eller rettsvesenet.

I reportasjen sies det at interneringen var et ledd i smittevern, men tvangsarbeidet var en straff for kvinnenes antatte umoralske adferd. Myndighetene hadde heller ingen hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. for å idømme tyskerjentene tvangsarbeid. Praksisen hadde basis i en NS-lov fra krigen, som tillot pålagt arbeid for «løsaktige kvinner». Denne loven falt bort ved frigjøringen.

Til tross for dette mente Helsemyndighetene at tvangsarbeidet var riktig og hadde en oppdragende effekt.

Lønnen fra arbeidet på gårdene gikk direkte til leirene for å dekke kostnader.

IQ-undersøkelser og sterilisering

Både under og etter krigen var det en utbredt fordom at tyskerjenter hadde lavere intelligens. Det ble vitset om at tyskerjenter var for dumme til å lære seg tysk. Det var også en utbredt forestilling på den tiden om at løsaktighet var et kjennetegn på åndssvakhet.

For å bevise denne fordommen ble det utført IQ-undersøkelser på 310 kvinner ved Hovedøya.

Psykolog Augusta Rasmussen undersøkte kvinnene. Hun konkluderte med at kun 8 var av normal intelligens. En annen undersøktelse av tyskerjenter i Vestfold konkluderte med det samme. I kontrast kom danske undersøkelser frem til at tyskerjentene var av normal intelligens. For mange var det viktig å markere at tyskerjentene var annerledes. Senere har Rasmussens arbeid blitt tilbakevist.

Ifølge Rasmussen ble fem-seks kvinner på Hovedøya sterilisert. På Hovedøya fantes to skjemaer: et for når kvinnen samtykte til sterliseringen, og et annet for når hun nektetReferanse'Vi kalte dem tyskertøser' av Terje Andreas Pedersen, se s. 114. .

Tvangssterilisering forekom i Norge med hjemmel i Sterliseringsloven av 1934, på sinnsyke eller de som ble vurdert med «mangelfullt utviklede sjelsevner.» Loven fulgte eugenisk tenkningFra Store norske leksikonEugenikken var en lære om å forbedre den menneskelige befolkningers biologiske kvalitet. Dette skulle gjøres gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet.. Individer kunne tvangssteriliseres etter begjæring fra verge eller foreldre.

I en slik desperat situasjon, internert uten dom, kan det vanskelig sies at noen kan samtykke til en slik prosedyre. Det kan heller ikke sies at de kunne samtykke til å bli IQ-testet og fremstilt på en slik feilaktig måte.

Tap av statsborgerskap og deportasjon

I 1946 vedtok Stortinget en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne deportere tyskerjentene som hadde giftet seg.

Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. Dette var en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Loven

Det hadde tidligere vært internasjonal tradisjon for at en kvinne tok statsborgerskapet til sin ektemann. I Norge ble statsborgerloven vedtatt i 1924, og den sa at den gifte kvinnen kun mistet sitt norske statsborgerskap når hun forlot landet.

Eksilregjeringen i London ville ikke at en norsk kvinne kunne beholde sitt norske statsborgerskap mens hun var gift med en tysker. Myndighetene visste at de færreste ville reise til et ruinert Tyskland frivillig.

De vedtok derfor en provisorisk anordning som gjorde at gifte tyskerjenter automatisk mistet det norske statsborgerskapet sitt. Kvinnene kunne da utvises fra landet som utenlandsk statsborger.

Det tok lang tid før kvinnene ble informert om konsekvensene av giftemål. I lang tid etter anordningen fikk kvinner i distriktene beskjed om at de kunne bli boende i Norge, og flere hundre giftet seg før Justisdepartementet sendte ut et rundskriv om vedtaket som gjorde at det mistet statsborgerskapet sitt.

Anordningen hadde også tilbakevirkende kraft tilbake til krigens utbrudd. Dette var grunnlovsstridig. Se «Myndighetenes begrunnelse» for å vite mer.

Deportasjon

De gifte kvinnene og deres ektemenn måtte forlate landet, for de var nå begge utenlandske statsborgere. De ble sendt til et sønderbombet og sultende Tyskland, og de fikk ikke lov å ha med seg kontanter. Det ble gjort unntak for nybakte mødre og gravide eller syke. De fikk vente, så lenge de skrev under på at den norske stat ikke tok noe ansvar for barnet.

Det var flere kvinner som heller ville skilles enn å bli tvangsdeportert. De fikk beskjed om at en skilsmisse ikke var mulig ettersom de nå var utenlandske borgere.

På den andre siden var de som ønsket å reise fordi det var uholdbart å bli i landet med stempelet «tyskertøs». Hvis disse kvinnene enda ikke var gift, ville ikke norske myndigheter sende dem til Tyskland alene. Da ble det et kappløp for å finne sin tyske forlovede og gifte seg før han ble deportert av norske myndigheter.

Det er vanskelig å gi et estimat på antall ekteskap. Norske myndigheter har estimert med mellom 1000-3000, de fleste sannsynligvis inngått etter frigjøringen. De som giftet seg etter de reiste til Tyskland ble også aldri telt.

Situasjonen i Tyskland var svært dårlig, og norske soldater stasjonert der oppfordret norske myndigheter til å hjelpe tyskerjentene. Kvinnene fikk lov å søke om midlertidig oppholdstillatelse i Norge hvis deres situasjon var livstruende. Flere av kvinnene som returnerte under denne ordningen ble boende.

I 1950 kom en ny statsborgerlov. Den åpnet for at kvinner som hadde mistet statsborgerskapet sitt kunne søke om å få det tilbake innen 1955. For tyskerjenter gjaldt dette bare hvis de også flyttet tilbake til Norge. Det var ikke før i 1989 at loven ble endret slik at alle kunne søke uten forbehold.