Blog

Internering

Umiddelbart etter Norges frigjøring 8. mai 1945 begynte norske myndigheter å internere tyskerjentene. En regner med at så mange som 5000 av dem ble internert i kortere eller lengre tid. Den største leiren lå på Hovedøya utenfor Oslo. Der ble 1100 kvinner ble internert i løpet av 1945 og -46.

Denne interneringen var et brudd på grunnlovens §96, som sier at ingen skal straffes uten dom. I Danmark, der rundt 5000 tyskerjenter ble internert, ble det vedtatt en lov i oktober 1945 som gav disse kvinnene erstatning for den grunnløse interneringen. En slik erstatning fikk aldri de norske tyskerjentene.

Offisielt skulle ikke internering være straff, men i praksis var det. Kvinnene ble utsatt for strenge ordensregler, brevsensur og tvangsarbeid. Vaktene hadde rett til å skyte mot kvinnene hvis de forsøkte å rømme.

Kvinnene ble internert på bakgrunn av to anordninger, politianordningen og smitteanordningen. For å lese om lovligheten bak disse, se myndighetenes begrunnelse.

Politianordningen

Eksilregjeringen i London planla rettsoppgjøret i god tid før frigjøringen. De ville unngå selvtekt og fryktet «lynsjestemning». De skrev en provisorisk anordning som ga politiet lov til å internere personer som de fryktet kunne bli utsatt for angrep fra befolkningen på «grunn av formodning om unasjonalt sinnelag».

Politiet kunne internere tyskerjenter i opp til 120 dager, uten en dom eller rettslig kjennelse, uten advokatbistand og uten mulighet til å protestere.

Å bli internert kunne i teorien beskytte en tyskerjente, men for andre kunne det bli «beviset» som lokalbefolkningen trengte. Siden politiet hadde frie tøyler ble tyskerjentene internert på grunn av det minste rykte. Internering var slik sett totalt løsrevet fra kvinnenes faktiske «skyld», altså om de i var tyskerjenter i det hele tatt. Interneringen varte også langt utover noe behov for beskyttelse.

Mange tyskerjenter ble internert etter å ha blitt oppdaget i leirene der tyskerne var samlet. Å snike seg inn i en leir var ulovlig. I stedet for å ta ut tiltale mot disse kvinnene, ble de internert uten dom. Politiet slapp på den måten å sette i gang rettsapparatet.

Noen tyskerjenter ble internert fordi de manglet et sted å bo, f.eks. de som hadde giftet seg med tyskere. Hadde de et barn måtte familien ta seg av det, men for de som ikke hadde noen måtte barnet interneres sammen med moren i leiren.

Andre kunne slippe internering fordi de var i fast arbeid, var gift eller hadde ekteskapsplaner. Det finnes også tilfeller der kvinner ble løslatt fordi de hadde funnet fast arbeid, enda de var opprinnelig internert gjennom smitteanordningen. Myndighetene fryktet at kvinnene ville ty til prostitusjon hvis de ble løslatt uten fast jobb å gå til.

Smitteanordningen

Smitteanordningen kom i juni 1945 og var delvis inspirert av Quisling-regimets egen lov om kjønnssykdommer. Kvinner mistenkt for å være smittet av kjønnssykdommer kunne interneres hvis det var grunn nok til å frykte at vedkommende ville smitte andre, eller sannsynligvis ville bli smittet i fremtiden.

I teorien kunne alle mistenkt for smitte bli internert, men i praksis var denne ordningen brukt kun mot tyskerjenter.

I et innslag i filmavisen fra 1945 fortelles det at 75% av kvinnene ved Hovedøya var smittefarlige. En senere rapport konkluderte med at kun 11% av kvinnene hadde vært smittet i løpet av det siste året. I dag er vi kjent med smittevern, men slike særbestemmelser må kun skje med god vitenskapelig begrunnelse. Risikoen for smitte fra disse kvinnene var liten, og den var langt fra alvorlig nok til å gripe inn i friheten til deres.

Kvinner ble også internert uten hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. i lov ved at Helsemyndighetene bekreftet interneringen med tilbakevirkende kraft. Les myndighetenes begrunnelse.

Tvangsklipping – Skamstraff

Æresstraff, også kalt skamstraffFra Store norske leksikonSkamstraff var særlig i middelalderen og tidlig nytid en ganske vanlig straffereaksjon for visse typer lovbrudd. Denne formen for avstraffelse fant normalt sted på torg i byene eller andre «offentlige» steder, og hadde til hensikt å bringe skam over lovbryteren, ydmyke og ramme ham eller henne psykisk., er en straff der den dømte taper ære og blir ydmyket offentlig. Begrepet omfatter i vid forstand alle typer straff som hovedsakelig skal vanære de dømte, og påføre dem – og eventuelt familiene deres – en følelse av skam og skyld. Begrepet skamstraff brukes også mer konkret om straffereaksjoner man kunne bli idømt i Norge fram til 1842, enten som selvstendige straff eller tilleggsstraff, som for eksempel å bli satt i gapestokkFra Store norske leksikonEn gapestokk er et tidligere strafferedskap, vanligvis utformet som en pæl med en jernbøyle som forbryterens hals ble lenket fast i, slik at vedkommende ble stilt ut til spott og spe for dem som gikk forbi..

Slike straffer er i moderne rettsstater i stor grad erstattet av fengselsstraff og annet.

Under og etter andre verdenskrig ble kvinner mistenkt for å være tyskerjenter angrepet, og de fikk håret klippet av som en skamstraff. Kvinnens hår var et tegn på hennes femininitet og seksualitet, så straffen var av høy symbolsk betydning. Det er vanskelig å beregne hvor mange kvinner opplevde tvangsklipping, men sannsynligvis kun en liten andel av de mistenkte tyskerjentene opplevde dette. Noen kilder mener at tvangsklipping forekom oftere i byene. Norge hadde færre klippeaksjonen enn andre okkuperte land, som f.eks. Frankrike, der klipping skjedde i mye større omfang.

Mange klippere tilstod, og det fantes vitner. Likevel ble de fleste anmeldte saker henlagt eller endte med ubetydelig bøter. Myndighetene unnlot dermed å beskytte rettighetene til kvinner som ble overfalt.

Klippeaksjonene kunne skje spontant eller de kunne være planlagte. Klippegjengene bestod av menn, ofte unge menn, og gruppene kunne være på 2–20 personer. Når klippingen skjedde på åpen gate stimlet det ofte sammen store grupper av tilskuere. Det finnes flere eksempler på mishandling og ydmykelser, som at jentene ble holdt nede og at klærne ble revet av. Klipperne kunne også mishandle jentenes familiemedlemmer. Flere episoder skjedde i forbindelse med fyll og fest.

Mange klippinger ble gjennomført svært brutalt, der håret ble mer revet av enn klippet, eller skåret brutalt med kniv, hagesaks eller sauesaks slik at kvinnen ble påført sår. Vi vet at flere opplevde å bli overfalt av en mobb av menn i sitt eget hjem.

Økonomiske tap

Tap av arbeid

Tjenestemannsanordningen, nedsatt av den norske eksilregjeringen i London i februar 1943, sa at offentlige tjenestemenn kunne avskjediges ved dom, dersom vedkommende sitt forhold til okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere hadde vist seg uverdig til sin stilling. Det ble presisert at man kunne bli oppsagt uten å ha begått noe lovbrudd, og tjenestemenn kunne permitteres i påvente av et vedtak.

Tjenestemannsanordningen fratok stillingen til alle de som hadde oppført seg “unasjonalt”. Ordningen hadde også tilbakevirkende kraft til krigens begynnelse.

For å sikre at folk med unasjonal holdning ikke skulle ha fremgang i arbeidslivet ble det et krav at man måtte fremlegge attest for “god nasjonal holdning” når man søkte jobb. Tyskerjenter fikk ikke slik attest, noe som gjorde det vanskelig å få jobb.

Denne anordningen gjaldt kun de i offentlig tjeneste. Sannsynligvis mistet enda flere tyskerjenter jobben i det private arbeidsmarkedet etter krigen. Tyskerjenter ble sagt opp eller ble presset til å si opp. Det var flere tilfeller av opprop eller skrivekampanjer fra kollegaer for å få tyskerjenter sagt opp. Mange ble mobbet eller trakassert til de gikk av. Hvor mange dette gjaldt vet vi ikke.

Tap av pensjon

Historien til Therese illustrerer godt tapet av denne retten. Hun hadde fått barn som hadde tysk far, og adopterte bort barnet sitt. Senere giftet hun seg med en norsk krigsseiler. Da Therese ble enke, 80 år gammel, hadde hun rett på krigspensjon etter sin ektemann, men myndighetene nektet henne det fordi hun ble ansett som “skyldig i grovt uverdige forhold” ved å ha hatt tysk kjæreste under krigen.

Flere kvinner fikk ikke den pensjonen de hadde rett på, selv om de ikke hadde blitt dømt for noe. Denne praksisen ble ikke endret før i 2005. Da var de fleste tyskerjentene døde.

Loven som gjorde dette mulig var fra 1946, som sa at de som var skyldig i «grovt uverdige forhold» kunne nektes krigspensjon. Riksarkivets dokumenter ble gjennomsøkt hver gang en kvinne søkte krigspensjon for å se om hun hadde vært mistenkt som tyskerjente eller vært medlem av NS. Hun kunne nektes pensjon selv om hun aldri hadde blitt stilt for retten for noen forhold, som i Therese sitt tilfelle. Dette var praksis helt til 2005.

Det hendte også at tyskerjenter ble utvist fra utdanningsinstitusjoner. Vanlige rettsprinsipper, som at man er uskyldig til det motsatte er bevist, gjaldt tilsynelatende ikke alltid for denne gruppen. Det var kvinnene selv som måtte dokumentere at disse ryktene var usanne for å få fortsette utdanningen sin.

Tap av politibeskyttelse

Flere av tyskerjentene ble grovt trakassert og skamklippet uten at politiet grep inn. Selv når kvinnene anmeldte overgrepene, slapp gjerningspersonene svært ofte straff. Kvinnene fikk dermed ikke den beskyttelsen de hadde rett på, og ble i flere tilfeller ansett for «fritt vilt». At denne gruppen ikke fikk den politibeskyttelsen de hadde rett på, strider mot rettsstatens grunnleggende prinsipper.

Tyskerjentene mistet retten til politibeskyttelse allerede under krigen. Kvinner som ble frosset ut fordi de hadde sosial omgang med tyskere, søkte ofte jobb hos tyskerne for ikke å bli plaget, hvilket i sin tur knyttet dem enda sterkere til tyskerne. Enkelte kvinner anmeldte også noen av sine plageånder til tyske myndigheter for å få fred, noe som etter krigen gjerne førte til at de ble tiltalt og straffet for angiveri.

Dersom kvinner som forsøkte å rømme over til Sverige under krigen ble mistenkt for å være tyskerjenter, gjerne uten noen form for bevis, fikk de ikke den samme hjelpen fra norske myndigheter som som andre flyktninger fikk. Omtrent 400 kvinner som ankom Kjesäter, det norske flyktningmottaket i Sverige, ble avvist som unasjonale med den begrunnelsen at de var tyskerjenter.

Selvtekt

Mange nordmenn var sinte på tyskerjentene og angrep dem både fysisk og psykisk. Dette kaller vi gatejustis eller selvtekt. Selvtekt betyr at man tar seg til rette, for å ivareta en reell eller påstått rettighet, uten å gå veien om lovlige myndigheter. Man «tar loven i egne hender». Selvtekt er straffbart. Likevel grep ikke politi, påtalemyndighet eller domstol inn når tyskerjentene ble trakassert eller mistet jobben uten lovlig grunn.

Gatejustisen var brutal. Ofte var angrepene basert på løse rykter. Dette skapte stor utrygghet blant unge kvinner. Det skjedde flere ganger at jenter som ikke hadde hatt omgang med tyskere ble angrepet.

Gatejustisen kom i form av kjellsord, pryl, sosial utstøttelse eller i tvangsklipping.

Det kan endatil se ut som om myndighetene oppfordret til selvtekt under krigen. Allerede i mai 1945 truet eksilregjeringen gjennom radiosendingen “stemmen fra London” med represalier mot tyskerjentene.

… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne…

Stemmen fra London, Toralv Øksnevad

Tap av rettshjelp

I en rettsstat har folk rett på tilgang til rettshjelp, de skal kjenne sine rettigheter og de skal kunne stille spørsmål ved hvordan myndighetene behandler dem. Folks skal også kunne kreve at rettighetene deres blir overholdt. Det gjelder også på prinsippet om offentlighet: rettssaker, avhør og fengsling skal ikke skje i det skjulte. 

Tyskerjentene ble forfulgt av politiet og myndighetene på ugyldig grunnlag. De hadde ikke brutt noen lov, men ble behandlet som om de ikke hadde noen rettigheter.

Et ukjent antall jenter og kvinner ble ulovlig arrestert etter frigjøringen. De ble avhørt om sitt sexliv og tvangsundersøkt av gynekolog. Andre opplevde å bli kjørt rundt på åpne lastebiler i forbindelse med arrestasjoner, eller internert i straffeleirer.

I en normal saksgang ville kvinnene ha blitt siktet og fått saken sin behandlet av. Men siden disse kvinnene ikke hadde brutt noen lover, gikk ikke saken videre i rettsapparatet. Dermed fikk de heller ikke mulighet til å renvaske seg mot rykter og beskyldninger. I rettsapparatet ville de hatt rett på en forsvarer betalt av det offentlige, det fikk de ikke nå.

De fleste kvinnene hadde lite utdannelse, og kunne ikke verge seg mot systemet alene. De fikk ikke noen forsvarer som kunne sikret deres rettigheter, og beskytte dem mot at deres eget lands myndigheter brøt med sin egen grunnlov i behandlingen av dem.