Blog – Side 3 – Antatt skyldig

Annonserte bort barnet sitt i avisen

Det ble født omkring 12 000 barn med tysk far i Norge under krigen. Rundt 8000 av disse barna ble registrert i Lebensborn-systemet. Thereses datter Gisela var en av dem.

Therese fra Sandnessjøen

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Fra fødehjemmet i Bygdøy allé / Drammensveien i Oslo. (Nå Polens ambassade). Interiør med barnesenger på rekke og rad. Foto: Krigsarkivet / NTB

Therese fra Sandnessjøen ble kjæreste med den tyske soldaten Otto i 1941. To år senere ble hun gravid og søkte støtte fra Lebensborn. Hun fødte datteren Gisela på Lebensborn-hjemmet på Geilo.

Therese og Otto var forlovet og søkte om å få gifte seg, men rakk ikke å få svar før Otto ble beordret til østfronten. Therese var i en fortvilet situasjon og overlot barnet til Lebensborn og flyttet til Bergen for å jobbe. Hun fryktet at noe hadde skjedd med Otto siden han sluttet å sende brev.

Therese var redd for at Lebensborn ville sende datteren til Tyskland. En vinternatt i 1944 smuglet hun derfor datteren ut fra barnehjemmet. Hun fikk beholde barnet, men som alenemor hadde hun ikke mulighet til å gi datteren et godt liv. Therese satte derfor inn en annonse i avisen for å finne et godt hjem til henne. Gisela ble adoptert av et ektepar som ga henne en god oppvekst i Bergen. De gav henne et nytt navn, og fortalte aldri at hun var adoptert.

Therese forsøkte å kontakte Otto i Tyskland, men fikk ikke svar. Hun flyttet tilbake til Sandnessjøen og ble etter hvert gift med en norsk krigsseiler og fikk barn.

Therese tok kontakt med datteren over 40 år etter at hun hadde adoptert henne bort. De ble kjent og mor og datter fikk et godt forhold.

Datteren fikk kontakt med Otto i Tyskland, og besøkte ham der før han døde. Otto fortalte at han hadde forsøkt å kontakte Therese, men at han aldri hadde fått svar. Han hadde etter hvert giftet seg med en jente fra hjembyen og de fikk barn. Etter at datteren kontaktet Otto kom det frem at brevene Therese hadde sendt ham hadde kommet frem, men at Otto selv aldri fikk dem, fordi moren hans hadde tatt brevene. Therese og Otto møttes aldri igjen.

Da Therese ble enke 80 år gammel hadde hun rett på krigspensjon etter sin norske mann. Men norske myndigheter nektet henne denne fordi hun ble ansett som “skyldig i grovt uverdige forhold” ved å ha hatt tysk kjæreste under krigen. Denne praksisen ble ikke endret før i 2005. Da var de fleste tyskerjentene døde.

Behandlingen tyskerjentene og barnas deres fikk var et brudd med rettsstatens verdier. Både mødre og barn ble stigmatisert og mobbet, også av mennesker som representerte myndighetene, som helsepersonell, lærere, og prester. Sosialdepartementet forsøkte å få en avtake om å sende barna til Australia.

I 2004 ga regjeringen krigsbarna mulighet til å få opp til 200 000 kr i erstatning for overgrep og mobbingen.

Justismuseet har tidligere laget en podkast om historien til Danny, som ingen visste var et krigsbarn før etter hans død.

Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

De virkelige historiene

Gift, internert og deportert

Rundt 3000 norske kvinner giftet seg med tyskere under – eller like etter krigen. Etter krigen ble disse fratatt sitt norske statsborgerskap og deportert til Tyskland. Stortinget vedtok en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne gjennomføre dette. Ingen andre grupper ble straffet slik, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre landssvikdømte.

Else Huth

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Tysk soldat og norsk kvinne. Illustrasjonsfoto. Foto: Eggans arkiv.

Else Huth fra Sarpsborg var tidlig i tjueåra da hun ble kjæreste med den tyske politimannen Erich Gabler under krigen. Det var kjærlighet ved første blikk. Familien hennes var motstandsfolk og tok datterens valg svært tungt. Faren brøt med Else, mens moren opprettholdt en viss kontakt.

Ved krigen slutt ble Else oppsagt fra jobben i Forskyningsnemnda på dagen, fordi hun var kjærest med Erich. Han ble internert, og Else og flere andre jenter snek seg inn i leiren flere ganger. Else hadde et gjemmested under gulvet i fangebrakka, men ble oppdaget, arrestert og internert på en skole i Kongsberg sammen med andre som var anklaget for landssvik.

Hun opplevde mye hat og ble kalt “deutsche Hure”. Hun ble også truet med klipping, men slapp unna. Sammen med flere andre internerte kvinner ble Else paradert til spott og spe gjennom gatene i Kongsberg på vei til arbeid. Kvinnene var blitt satt til å vaske bygninger der tyskerne hadde hatt tilhold under krigen.

I oktober 1945 giftet Else og Erich seg, og de ble internert i en leir for norsk-tyske ektepar i Brevik. Etter et år i leiren ble de deportert til Tyskland. Forholdene i Tyskland var forferdelige og familien sultet. De hadde mange tøffe år med arbeidsledighet og nød. Til sammen fikk Else og Erich tre barn.

Etter hvert fikk Else og Erich et godt liv sammen i Tyskland. De levde samme til han døde i 1993. Hun hadde fått et godt forhold til familien i Norge og ble godt mottatt da hun besøkte hjemlandet. Else selv ønsket aldri å søke om å få tilbake det norske statsborgerskapet eller flytte tilbake til Norge, men en av sønnene hennes flyttet til Norge i voksen alder. Else døde i 2008.

Behandlingen Else og de andre tyskerjentene var et brudd med rettsstatens verdier. Hun brøt ingen lov, og ble ikke tiltalt eller dømt for noe lovbrudd.

Else og mange andre tyskerjenter fikk ikke den politibeskyttelsen eller rettshjelpen de hadde krav på. De ble straffet både av staten og av sivile gjennom mobbing.

De ble satt til tvangsarbeid uten lov og dom. Else ble utsatt for selvtekt, internering, tap av statsborgerskap og deportasjon.

Utforsk våre kilder i vår søkbare database.

De virkelige historiene

Lykkelig kjærlighet

Mange jenter og kvinner opplevde utfrysing, mobbing og brutale overgrep, internering og deportering på grunn av sitt forhold til en tysk mann. Ikke alle kvinnene som fikk stempelet «tyskertøs» hadde hatt noe forhold til en tysk mann. Noen fikk rykte på seg uten noe form for «bevis» for at de hadde vært sammen med en tysker. Andre kvinner ble forelsket, og noen av de gifte seg.

Yngvild Holm

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Illustrasjonsbilde. Norske og tyske jenter reiser til Tyskland med barna sine, 1946. Foto: NTB

Yngvild Holm var 20 år da hun møtte den sivile ubåtmekanikeren Paul Roloff fra Kiel i Harstad i 1944. De ble kjærester. Dette var ikke så uvanlig i Hammerfest. Mange jenter i Troms og Finnmark hadde forhold til tyske soldater. Store tyske styrker var stasjonert der, og de hadde tett kontakt med lokalbefolkningen.

Yngvild ble gravid. Skipet som kjæresten Paul bodde på ble torpedert mot slutten av krigen, men Paul overlevde. Han ble sendt til Nederland, men Paul og Yngvild fant etter hvert tilbake til hverandre. Da freden kom ble han internert.

Yngvil og Paul forsøkte å gifte seg, men presten nektet å vie dem da de ikke kunne fremlegge attest om at de begge var ugifte. Yngvild fødte deres barn i Trondheim i juli 1945. Paul forsøkte alt for å få bli i Norge, men ble sendt til Tyskland.

I to år hadde de ingen kontakt mellom dem, fordi postgang mellom Tyskland og Norge var forbudt. Etter hvert kunne de sende brev og bilder. Yngvild bosatte seg i Sverige. Alle visste at Yngvilds sønn var såkalt tyskerunge, men de opplevde ikke ubehageligheter eller ble plaget, heller ikke da de flyttet tilbake til Norge.

I 1948 fikk Yngvild endelig tillatelse til å flytte til Tyskland med sønnen, Han hadde blitt 3,5 år gammel og hadde aldri møtt faren sin. Yngvild og Paul giftet seg, og Yngvild fikk beskjed fra norske myndigheter om at hun måtte velge mellom tysk og norsk statsborgerskap, hun kunne ikke ha begge. Dersom hun valgte det norske måtte hun melde seg på et kontor hver tredje måned. Hun valgte det tyske. De fikk flere barn og levde sammen resten av livet, i over 50 år. De dro flere ganger på besøk til Norge og ble godt mottatt.

Selv om Yngvild var blant «de heldige» ble hun fremdeles behandlet på en måte som strider med rettsstatens verdier.

Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

Aviskilder

Liste med aviser det er hentet klipp fra. Klikk på datoen for å lese hele avisen på Nasjonalbibliotekets side.