De virkelige historiene – Antatt skyldig

Flykning til Sverige

Under krigen flyktet mellom 40 og 50 000 nordmenn til Sverige. I løpet av krigsårene flyktet nordmenn først fra kamphandlinger, så senere i frykt for arrestasjon, for å unngå arbeidstjeneste, eller av økonomiske årsaker etter hvert som levekårene ble vanskeligere. Folk flyktet langs hele grensen.

Norske myndigheter i Sverige tok i mot flykningene. De ga dem litt klær og penger, og eventuelt nytt pass. Medlemmer av Nasjonal Samling, kvinner som var gift med frontkjempere, og tyskerjenter fikk derimot ikke hjelp, og noen ganger stod og falt hjelpen kun på et rykte. Rundt 400 norske jenter og kvinner ble avvist av norske myndigheter i Sverige, fordi de var mistenkt for å være såkalte tyskerjenter.

Solveig fra Troms

Kilden til historien hennes er boka Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012).

Solveig var 24 år gammel og kom fra Troms. Sammen med familien og og mange andre fra lokalbefolkningen flyktet hun til Sverige. De flyktet fordi broren hennes var redd for å bli arrestert, og han ville hindre at Solveig eller moren deres ble tatt som gisler.

Over grensen fikk norske myndigheter vite at det gikk rykter om Solveig. Folk sa at hun hadde vært forlovet med en tysker, at noen hadde sett henne ha samleie i skogen med en tysker, at hun hadde invitert tyskere i bursdagsfeiring og andre sammenkomster. Solveig ble avhørt tre ganger. Hun nektet for å hatt noe mer å gjøre med tyskerne enn et par samtaler gjennom jobben ved telegrafen. Det ble notert i avhøret at hun virket troverdig.

Solveig norske ekskjæreste ble også avhørt, og han støttet hennes forklaring. Han kunne i tillegg vitne om at han selv hadde vært sammen med Solveig flere av de gangene når andre påsto at hun hadde vært sammen med tyskere. Ifølge ekskjæresten var Solveig ofte krass mot tyskerne. Broren til Solveig forklarte at hun et par ganger hadde tatt i mot sjokolade fra tyskere, og at hun hadde gått på kino – noe gode nordmenn egentlig ikke skulle gjøre, men som var svært vanlig.

Til tross for hennes troverdighet, og ingen håndfaste bevis, nektet norske myndigheter å hjelpe Solveig.

I Sverige opparbeidet norske myndigheter et kartotek med navn over mistenkte tyskerjenter. Var navnet ditt i kartoteket når du kom over grensen risikerte du å stå i et annet land uten hjelp. For norske myndigheter var det viktig å vise at de kun hjalp «gode» nordmenn. De andre ble overlatt til svenske myndigheter.

For tyskerjentene var dette en behandling som brøt med rettsstatens prinsipper. De ble avvist og mistet rettigheter som andre nordmenn fikk. Det var ingen rettssak, for de hadde ikke brutt noen lov som de kunne stilles for retten for. Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

Tyskerarbeid

I rettsoppgjøret etter krigen ble både menn og kvinner dømt for landssvik, f.eks. tyskerarbeid eller angiveri. For kvinnene som jobbet for tyskerne var arbeid som vasking, sying eller kjøkkenhjelp det mest vanlige. Slikt arbeid var vanligvis ikke viktig nok til å straffeforfølges.

Det er viktig å skille mellom det å bli dømt for landssvik, for f.eks. angiveri eller tyskerarbeid, og det å bli beskyldt for å være «tyskerjente». Å være tyskerjente var ikke ulovlig. Allikevel kunne stempelet som tyskerjente være utslagsgivende for straffen de fikk for andre forhold.

En annen gruppe som ble urettferdig behandlet for sitt arbeid etter krigen var frontsøstrene. De hadde arbeidet som sykepleiere for tyske Røde Kors. Alle som yter humanitær bistand har ifølge folkeretten rett og plikt til å hjelpe alle parter i en krig, og de skal ikke straffeforfølges for dette arbeidet. Allikevel ble nesten 450 frontsøstre fra Norge dømt som landssvikere.

Behandlingen av frontsøstrene gikk i mot folkeretten og rettsstatens verdier. Norges Røde Kors beklaget behandlingen de fikk i 2015_.

Dagmar fra Trondheim

Kilden til disse historiene er boka Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012).

Kvinnlige landsvikere/»Tyskertøser » på Bredtveit fengsel i Oslo., juni 1945. Foto: NTB

Dagmar, 23 år gammel, fra Trondheim, ville bli sykepleier. Hun valgte det tyske Røde Kors fordi da slapp hun å betale for utdanningen, som besto av et 7 ukers kurs i Tyskland. Etter utdanningen jobbet hun med å bestemme blodtype til blodgivere. Hun ble evakuert tilbake til Norge rett før Den Røde Arme inntok Berlin.

I Norge ble hun dømt til ett års fengsel for jobben hun gjorde for tyskerne som sykerpleier og kontordame. Retten mente hun hadde vist dårlig holdning ved å ha vært forlovet med en tysker på et tidspunkt. Hun slapp ut på prøve etter å ha sonet to tredjedeler av straffen.

Mange av frontsøstrene ble dømt til fengselsstraff, og i tillegg fradømt lønn og borgerrettighetene sine. Dagmar fikk så sent som i 1951 sykepleierlønnen sin beslaglagt. Hun hadde hatt 623 kroner og 44 øre på stående på en konto. Pengene var blitt igjen i Norge etter at Dagmar flyttet til Sverge for å starte på nytt.

Helene

Helene var 21 år da krigen kom til Norge. Hun hadde tre søstre og faren jobbet som lagerformann og tjente bare noen hundre kroner i uka til å forsørge familien. Helene fikk seg jobb ved Organisation Todt.

Organisation Todt (OT) drev utbygging av festningsanlegg, flyplasser, veier, fabrikker og lignende i Nazi-Tyskland og de okkuperte landene. I Norge ble OT etablert i 1942. Arbeidet krevde mye arbeidskraft, og OT tok i bruk både krigsfanger, tvangsarbeidere og norske arbeidere. OT var Norges største byggherre og arbeidsgiver utenom Wehrmacht helt frem til kapitulasjonen.

På jobben traff Helene en tysker som hun falt for, og de planla å gifte seg. For å sikre at ekteskapssøknaden gikk bra meldte Helene seg inn i Nasjonal Samling. De hadde planer om å gifte seg høsten 1944, så Helene reiste til Tyskland. Forloveden kom senere, men de fikk aldri kontakt. Kanskje falt han under sluttkampene rundt Berlin i 1945. Helene gav til slutt opp håpet om å finne ham, og dro hjem til Norge.

Norske myndigheter mente at arbeidet for tyskerne var upassende og hun fikk først en bot på 50 kroner. Senere ble denne opphevet og saken gikk for retten. Siden medlemskapet i NS var passivt fikk hun kun fire måneders fengselsstraff, som hun sonet ved Bredtveit kvinnefengsel.

Opp til 200 000 nordmenn jobbet for tyskerne under krigen. Det var mange som jobbet for eller sammen med tyskerne under krigen uten at de ble dømt som landssvikere. Mange politikere, embetsmenn, politi og næringslivsfolk gikk fri, mens de som ble beskyldt for å være tyskerjenter risikerte straff for mindre alvorlige forhold.

Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

De mange oppsagte

Etter krigen mistet omtrent 5500 offentlig ansatte jobben enten på grunn av medlemskap i Nasjonal samling (NS) medlemskap, eller såkalt «unasjonal holdning». Hvor mange som ble utestengt fra private arbeidsplasser, eller presset til å si opp selv, vet vi ikke. Kvinner og jenter som ble beskyldt for å være tyskerjenter ble regnet for å har unasjonal holdning, selv om de ikke var NS-medlem. «Bevismaterialet» kunne ofte være svært tynt. Det skulle ofte ikke mer til enn en påstand fra en kollega eller nabo om omgang med tyskere.

Aslaug, Anna, og Oda

Utvalgte skjebner fra bøkene Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012) og Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Aslaug var 20 år gammel da hun ble permittert fra stillingen sin ved tobakksfabrikken. Kollegene nektet å jobbe med henne fordi de en gang hadde sett henne sammen med en tysker – i 1940, da hun var 15 år. Denne soldaten hadde Aslaug møtt før krigen ved en internasjonal speiderleir, og han hadde slått av en prat med henne da han tilfeldigvis så henne på gaten. De snakket sammen et par ganger, men det skjedde ingenting mer mellom dem. Det er ikke kjent om hun til slutt sa opp jobben, eller om hun fikk sparken

Renholderen Anna, 32 år, i Bergen fikk bot og tap av stemmerett i 10 år for å ha tatt frivillig arbeid hos tyskerne. Hun nektet for å ha hatt privat omgang med tyskere, men ble ikke trodd av granskningskomiteen. De hadde innhentet opplysninger fra Annas nabo.

Oda mistet studieplassen sin på sykepleierskolen i Oslo fordi hun hadde vært forlovet med en tysker, som senere var blitt drept på østfronten. Både Oda selv, familien og klassekameratene protesterte, men det var nytteløst.

En sympatisk sjef får refs i avisen. Arbeiderbladet 01.06.45

Ved krigens slutt krevde de ansatte ved Bergen Sporvei at alle de 17 påståtte tyskerjentene ved bedriften skulle avskjediges. De fikk tilbud om å slutte frivillig, men fire av dem nektet. Det ble satt i gang underskriftskampanje for å få dem fjernet, og mange av de ansatte truet med å si opp jobben dersom de måtte arbeide sammen med tyskerjenter. Saken endte med at alle tyskerjenter ble sagt opp.

Ved en knappefabrikk i Bergen ble det gått hardt ut mot rykter om at de ansatte tyskerjenter. Fabrikkledelsen presiserte at tyskerjentene kun jobbet som vaskere, de fikk absolutt ikke jobbe i selve fabrikken.

I Tromsø ble syv kvinner suspendert fra sin jobb ved telegrafen fordi de ble beskyldt for å være tyskerjenter. 27 kvinner ble sparket fra jobbene sine i Oslo kommune.

Dette er et utvalg av skjebner. Alle opplevde å miste jobben uten å ha brutt noen lov. De som hadde offentlige stillinger fikk sparken takket være en lov med tilbakevirkende kraft. Dette var et alvorlig brutt på rettssikkerheten. Kvinnene fikk ikke den beskyttelsen de hadde krav på, og mange opplevde mobbing og trakassering. Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

Hevn: de tvangsklipte

I følgen historiker Terje A. Pedersen ble kanskje rundt 5% av tyskerjentene utsatt for klippeaksjoner. Tvangsklipping var en symbolsk straff som kun kvinner ble utsatt for, da det var disse som måtte «renses» for å hatt omgang med fienden.

Noen jenter ble overfalt på gata, andre ble overfalt hjemme. De fleste episodene ble aldri anmeldt. Flere av angrepene var svært voldelige. Flere av overgrepene virker tilfeldige, og i flere tilfeller der det ikke fantes noen form for «bevis», kun rykter eller rett og slett tilfeldige ofre. Mange av dem som hadde vært med på å tvangsklippe kvinner tilsto, og det kunne finnes vitner. Likevel ble de fleste anmeldte saker henlagt eller endte med ubetydelig bøter.

Beate

Hendelsene under er er hentet fra boka «Tyskertøsene» – Myndighetenes behandling og befolkningens reaksjoner av historiker Monica Waage Johannessen (Vormedal, 2016), og boka Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012).

«Obs her klippes Scheiner», russ i 1945 som truer med å klippe tyskerjenter. «Scheiner» var et skjellsord for tyskerjenter. Foto: Rolf Leer, Rustkammeret Trondheim.

Både Beate og datteren hennes ble stemplet som tyskertøser og angivere, og ble angrepet bare en uke etter frigjøringen. Det gikk rykte om at Beate hadde angitt sin mann og naboer for å ha ulovlig radioer. Hun ble dømt til ett års fengsel for sin unasjonale holdning. Mannen hennes protesterte, men retten mente hun hadde hatt tyskere i hjemmet og rundt døtrene sine. Retten hadde ingen håndfaste bevis på noe i anklagen.

En kveld trappet hele bygdas mannlig befolkning opp på gården, rundt 50–60 menn i alle aldre, inkludert to midlertidig oppnevnt som politimenn. De dro Beate og en av døtrene ut på tunet og skamklipte dem. Så langt det er kjent ble den eneste straffen at de to utnevnte politimennene mistet sin midlertidig myndighet.

Tenåringssøstrene

To søstre på 16 og 14 år i Haugesund var hjemme sammen med sin faren sin, da de ble oppsøkt av en guttegjeng om kvelden. Gjengen tok seg inn på jentenes soverom, dro dem ut av sengene og klippet den ene, mens de skrek til den andre at de skulle klippe henne også. Da faren forsøkte å gripe inn ble han slått og holdt fast.

Etterpå gikk gjengen videre til to nye hus, hvor de knuste rutene, malte ordet «hore» på veggen og klippet to kvinner til. Den ene kvinnen ble utsatt for voldtektsforsøk under klippingen, deretter ble det tømt blekk utover henne og sengeklærne. Den andre kvinnen ble dratt ut på gulvet og klippet.

Vi vet ikke om noen ble straffet for hendelsen.

I Tromsø ble en 17 år gammel jente overfalt på gata av fire menn i 30–40 årsalderen. Hun ble liggende hjelpeløs på bakken, med to av mennene sittende oppå. Kjolen ble dratt opp under armene, strømpene revet opp og brystene blottlagt. Tredjemann holdt hendene hennes, og fjerdemann klippet av henne det lange mørke håret mens hun hylte og skrek. Han «bomma» med saksa flere ganger, «så blodet sprutet». Ingen grep inn. Vi vet ikke om noen ble straffet for hendelsen.

Kvinner kunne risikere å bli stemplet som tyskertøser om de ikke var avvisende nok overfor tyskere. Dette kunne spesielt ramme kvinner som jobbet i serviceyrker. De måtte prate med kunder og gjester, og noen ganger var dette nok til at de ble stemplet.

Da frigjøringen kom var myndighetene klar over hevnlysten blant befolkningen, og oppfordret til ro og orden. Til tross for at kvinnene ikke hadde brutt noen lov, fikk mange kjenne både mobbens og myndighetenes overgrep. At alle tyskerjenter måtte «beskyttes» ble også brukt som begrunnelse for internering. Til tross for at hevnlysten forsvant ble mange kvinner sperret inne i månedsvis.

Utforsk kilder i den søkbare databasen.

Ansatt i Lebensborn

Flere barn og deres mødre fikk hjelp av Lebensborn i Norge. Organisasjonen drev barne- og mødrehjem i de landene Nazi-Tyskland okkuperte under krigen. De skulle hjelpe blant annet mødre som fikk barn med tyske soldater. Noen kvinner fikk bo og jobbe ved hjemmene. I Norge ble ca 8000 barn registrert av Lebensborn.

Ellen fra Bergen

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Fra fødehjemmet i Bygdøy allé / Drammensveien i Oslo. (Nå Polens ambassade). Interiør med barnesenger på rekke og rad. Foto: Krigsarkivet / NTB

Ellen fra Bergen var god i tysk og møtte den tyske jagerflypiloten Jupp i forbindelse med et tolkeoppdrag. De ble kjærester og hun ble gravid. Moren ba Ellen ta abort, men det ville hun ikke, så familien kastet henne ut hjemmefra. Ellen forteller at hun skammet seg over å be tyskerne om hjelp, men følte ikke hun hadde noe valg, hun tok mot til seg og oppsøkte Lebensborn i Bergen. Jupp hadde blitt sendt til Finland.

Hos Lebensborn krevde de dokumentasjon av både Ellens og Jupps foreldre og besteforeldre. Ellens utseende, holdninger og liv ble også vurdert. Hun ble fortalt at Lebensborn trengte informasjonen til videre oppfølging av hennes helse og økonomi, men i virkeligheten ble informasjonen benyttet til en «rasemessig vurdering». Ellen fikk plass på Lebenborns fødehjem, på Klekken ved Hønefoss.

På fødehjemmet hadde hun det hyggelig sammen med de andre jentene. Da sønnen var tre måneder gammel måtte Ellen dra hjem til Bergen. Sønnen ble overført til Lebensborns barnehjem Stalheim i Voss. Flere av de norske kvinnene som jobbet der var selv Lebensborn-mødre. De hadde tatt jobben så de kunne være nær barnet sitt, og samtidig tjene penger.

Ellen hadde fortsatt kontakt med kjæresten Jupp. Av og til fikk han flyoppdrag til Norge, og da kom han på besøk. Ellen klarte å få seg en kontorjobb på en den tyske marinebasen. Hun likte ikke tanken på å jobbe for tyskerne, men jobben gjorde henne økonomisk i stand til å hente sønnen sin på barnehjemmet. I 1944 fikk Ellen tilbud om jobb som saksbehandler i Lebensborn. Hun kjente organisasjonen godt fra før, og så jobbtilbudet som en mulighet til å hjelpe kvinner og barn i en vanskelig situasjon.

Da freden kom var Ellen glad, men mange av kollegene var redde. De visste ikke hva som nå ville skje med alle barnehjemsbarna. Lebensborn skulle nå avvikles.

Ellen og kollegene jobbet iherdig for å finne gode løsninger for barnehjemsbarna, og fikk ordnet adopsjon for noen, men det var vanskelig. Nordmenn som ønsket å adoptere ville sjelden ha “tyskerbarn”. Barnehjemmene fortsatte under tysk ledelse i flere måneder fordi norske myndigheter nektet å overta ansvaret for barnehjemsbarna. Til slutt tok Røde Kors over driften.

Ellen forlot stillingen sommeren 1945, og dro til Åndalsnes der kjæresten Jupp var internert. Hun ble internert sammen med ham, og de giftet seg i leiren. Ellen ble gravid på nytt, og hele familien ble sendt til Tyskland. Familien fikk noen tøffe år i et utbombet Tyskland preget av sult og fattigdom. Ellen og barna fikk flytte hjem til Norge permanent i 1955, og Jupp fulgte etter to år senere. Ellen og Jupp holdt sammen livet ut.

Behandlingen av Ellen og barnet hennes brøt med prinsippene til rettsstaten. Selv om Ellen ikke ble dømt i noen rettssak ble hun internert og deportert fra Norge. Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

Annonserte bort barnet sitt i avisen

Det ble født omkring 12 000 barn med tysk far i Norge under krigen. Rundt 8000 av disse barna ble registrert i Lebensborn-systemet. Thereses datter Gisela var en av dem.

Therese fra Sandnessjøen

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Therese fra Sandnessjøen ble kjæreste med den tyske soldaten Otto i 1941. To år senere ble hun gravid og søkte støtte fra Lebensborn. Hun fødte datteren Gisela på Lebensborn-hjemmet på Geilo.

Therese og Otto var forlovet og søkte om å få gifte seg, men rakk ikke å få svar før Otto ble beordret til østfronten. Therese var i en fortvilet situasjon og overlot barnet til Lebensborn og flyttet til Bergen for å jobbe. Hun fryktet at noe hadde skjedd med Otto siden han sluttet å sende brev.

Therese var redd for at Lebensborn ville sende datteren til Tyskland. En vinternatt i 1944 smuglet hun derfor datteren ut fra barnehjemmet. Hun fikk beholde barnet, men som alenemor hadde hun ikke mulighet til å gi datteren et godt liv. Therese satte derfor inn en annonse i avisen for å finne et godt hjem til henne. Gisela ble adoptert av et ektepar som ga henne en god oppvekst i Bergen. De gav henne et nytt navn, og fortalte aldri at hun var adoptert.

Therese forsøkte å kontakte Otto i Tyskland, men fikk ikke svar. Hun flyttet tilbake til Sandnessjøen og ble etter hvert gift med en norsk krigsseiler og fikk barn.

Therese tok kontakt med datteren over 40 år etter at hun hadde adoptert henne bort. De ble kjent og mor og datter fikk et godt forhold.

Datteren fikk kontakt med Otto i Tyskland, og besøkte ham der før han døde. Otto fortalte at han hadde forsøkt å kontakte Therese, men at han aldri hadde fått svar. Han hadde etter hvert giftet seg med en jente fra hjembyen og de fikk barn. Etter at datteren kontaktet Otto kom det frem at brevene Therese hadde sendt ham hadde kommet frem, men at Otto selv aldri fikk dem, fordi moren hans hadde tatt brevene. Therese og Otto møttes aldri igjen.

Da Therese ble enke 80 år gammel hadde hun rett på krigspensjon etter sin norske mann. Men norske myndigheter nektet henne denne fordi hun ble ansett som “skyldig i grovt uverdige forhold” ved å ha hatt tysk kjæreste under krigen. Denne praksisen ble ikke endret før i 2005. Da var de fleste tyskerjentene døde.

Behandlingen tyskerjentene og barnas deres fikk var et brudd med rettsstatens verdier. Både mødre og barn ble stigmatisert og mobbet, også av mennesker som representerte myndighetene, som helsepersonell, lærere, og prester. Sosialdepartementet forsøkte å få en avtake om å sende barna til Australia.

I 2004 ga regjeringen krigsbarna mulighet til å få opp til 200 000 kr i erstatning for overgrep og mobbingen.

Justismuseet har tidligere laget en podkast om historien til Danny, som ingen visste var et krigsbarn før etter hans død.

Utforsk våre kilder i vår søkbak database.

Gift, internert og deportert

Rundt 3000 norske kvinner giftet seg med tyskere under – eller like etter krigen. Etter krigen ble disse fratatt sitt norske statsborgerskap og deportert til Tyskland. Stortinget vedtok en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne gjennomføre dette. Ingen andre grupper ble straffet slik, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre landssvikdømte.

Else Huth

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Tysk soldat og norsk kvinne. Illustrasjonsfoto. Foto: Eggans arkiv.

Else Huth fra Sarpsborg var tidlig i tjueåra da hun ble kjæreste med den tyske politimannen Erich Gabler under krigen. Det var kjærlighet ved første blikk. Familien hennes var motstandsfolk og tok datterens valg svært tungt. Faren brøt med Else, mens moren opprettholdt en viss kontakt.

Ved krigen slutt ble Else oppsagt fra jobben i Forskyningsnemnda på dagen, fordi hun var kjærest med Erich. Han ble internert, og Else og flere andre jenter snek seg inn i leiren flere ganger. Else hadde et gjemmested under gulvet i fangebrakka, men ble oppdaget, arrestert og internert på en skole i Kongsberg sammen med andre som var anklaget for landssvik.

Hun opplevde mye hat og ble kalt “deutsche Hure”. Hun ble også truet med klipping, men slapp unna. Sammen med flere andre internerte kvinner ble Else paradert til spott og spe gjennom gatene i Kongsberg på vei til arbeid. Kvinnene var blitt satt til å vaske bygninger der tyskerne hadde hatt tilhold under krigen.

I oktober 1945 giftet Else og Erich seg, og de ble internert i en leir for norsk-tyske ektepar i Brevik. Etter et år i leiren ble de deportert til Tyskland. Forholdene i Tyskland var forferdelige og familien sultet. De hadde mange tøffe år med arbeidsledighet og nød. Til sammen fikk Else og Erich tre barn.

Etter hvert fikk Else og Erich et godt liv sammen i Tyskland. De levde samme til han døde i 1993. Hun hadde fått et godt forhold til familien i Norge og ble godt mottatt da hun besøkte hjemlandet. Else selv ønsket aldri å søke om å få tilbake det norske statsborgerskapet eller flytte tilbake til Norge, men en av sønnene hennes flyttet til Norge i voksen alder. Else døde i 2008.

Behandlingen Else og de andre tyskerjentene var et brudd med rettsstatens verdier. Hun brøt ingen lov, og ble ikke tiltalt eller dømt for noe lovbrudd.

Else og mange andre tyskerjenter fikk ikke den politibeskyttelsen eller rettshjelpen de hadde krav på. De ble straffet både av staten og av sivile gjennom mobbing.

De ble satt til tvangsarbeid uten lov og dom. Else ble utsatt for selvtekt, internering, tap av statsborgerskap og deportasjon.

Utforsk våre kilder i vår søkbare database.

Lykkelig kjærlighet

Mange jenter og kvinner opplevde utfrysing, mobbing og brutale overgrep, internering og deportering på grunn av sitt forhold til en tysk mann. Ikke alle kvinnene som fikk stempelet «tyskertøs» hadde hatt noe forhold til en tysk mann. Noen fikk rykte på seg uten noe form for «bevis» for at de hadde vært sammen med en tysker. Andre kvinner ble forelsket, og noen av de gifte seg.

Yngvild Holm

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Illustrasjonsbilde. Norske og tyske jenter reiser til Tyskland med barna sine, 1946. Foto: NTB

Yngvild Holm var 20 år da hun møtte den sivile ubåtmekanikeren Paul Roloff fra Kiel i Harstad i 1944. De ble kjærester. Dette var ikke så uvanlig i Hammerfest. Mange jenter i Troms og Finnmark hadde forhold til tyske soldater. Store tyske styrker var stasjonert der, og de hadde tett kontakt med lokalbefolkningen.

Yngvild ble gravid. Skipet som kjæresten Paul bodde på ble torpedert mot slutten av krigen, men Paul overlevde. Han ble sendt til Nederland, men Paul og Yngvild fant etter hvert tilbake til hverandre. Da freden kom ble han internert.

Yngvil og Paul forsøkte å gifte seg, men presten nektet å vie dem da de ikke kunne fremlegge attest om at de begge var ugifte. Yngvild fødte deres barn i Trondheim i juli 1945. Paul forsøkte alt for å få bli i Norge, men ble sendt til Tyskland.

I to år hadde de ingen kontakt mellom dem, fordi postgang mellom Tyskland og Norge var forbudt. Etter hvert kunne de sende brev og bilder. Yngvild bosatte seg i Sverige. Alle visste at Yngvilds sønn var såkalt tyskerunge, men de opplevde ikke ubehageligheter eller ble plaget, heller ikke da de flyttet tilbake til Norge.

I 1948 fikk Yngvild endelig tillatelse til å flytte til Tyskland med sønnen, Han hadde blitt 3,5 år gammel og hadde aldri møtt faren sin. Yngvild og Paul giftet seg, og Yngvild fikk beskjed fra norske myndigheter om at hun måtte velge mellom tysk og norsk statsborgerskap, hun kunne ikke ha begge. Dersom hun valgte det norske måtte hun melde seg på et kontor hver tredje måned. Hun valgte det tyske. De fikk flere barn og levde sammen resten av livet, i over 50 år. De dro flere ganger på besøk til Norge og ble godt mottatt.

Selv om Yngvild var blant «de heldige» ble hun fremdeles behandlet på en måte som strider med rettsstatens verdier.

Utforsk våre kilder i vår søkbak database.