Tap av statsborgerskap

I 1946 ble statsborgerloven endret slik at norske kvinner som hadde giftet seg med sin tyske kjæreste mistet statsborgerskapet sitt automatisk. Stortinget vedtok en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne gjennomføre denne straffen. Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. De fikk tysk statsborgerskap og ble tvangssendt ut av landet, til et Tyskland i ruiner.

Dette var i realiteten en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Tvangsundersøkelse

Statlig tvang og overgrep

Tvangsarbeid

Tyskerjentene ble satt til tvangsarbeid både i og utenfor interneringsleirene. I Filmavisen fra 1945 ble en befaring av Hovedøya i Oslo dokumentert. Det satt over 1100 kvinner internert der i løpet av 1945-46.

I Filmavisens reportasje vises tyskerjenter som er satt til å vaske ut etter tyskerne. Dette ble gjort i et ukjent omfang både i og utenfor interneringsleirene. Under frigjøringsdagene ble tyskerjenter satt til vasking av tyske forlegningerFra Store norske leksikon:Forlegning er militære avdelingers innkvarteringssted. Troppene kan forlegges i kvartér (i hus), leir (brakker, hytter eller solide telt beregnet på lengre tids bruk) eller bivuakk (med eller uten telt). av hjemmestyrkene rundt om i landet. Kvinner ble også satt til blant annet sying, hagearbeid og gårdsarbeid i nærheten av leirene.

Tvangsarbeidet brøt Grunnlovens §96, at ingen skal straffes uten lov og dom. Kvinnene hadde ingen mulighet til å nekte, og i flere tilfeller ble de tvunget i arbeid av hjemmestyrker, ikke politiet eller rettsvesenet.

I reportasjen sies det at interneringen var et ledd i smittevern, men tvangsarbeidet var en straff for kvinnenes antatte umoralske adferd. Myndighetene hadde heller ingen hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. for å idømme tyskerjentene tvangsarbeid. Praksisen hadde basis i en NS-lov fra krigen, som tillot pålagt arbeid for «løsaktige kvinner». Denne loven falt bort ved frigjøringen.

Til tross for dette mente Helsemyndighetene at tvangsarbeidet var riktig og hadde en oppdragende effekt.

Lønnen fra arbeidet på gårdene gikk direkte til leirene for å dekke kostnader.

IQ-undersøkelser og sterilisering

Både under og etter krigen var det en utbredt fordom at tyskerjenter hadde lavere intelligens. Det ble vitset om at tyskerjenter var for dumme til å lære seg tysk. Det var også en utbredt forestilling på den tiden om at løsaktighet var et kjennetegn på åndssvakhet.

For å bevise denne fordommen ble det utført IQ-undersøkelser på 310 kvinner ved Hovedøya.

Psykolog Augusta Rasmussen undersøkte kvinnene. Hun konkluderte med at kun 8 var av normal intelligens. En annen undersøktelse av tyskerjenter i Vestfold konkluderte med det samme. I kontrast kom danske undersøkelser frem til at tyskerjentene var av normal intelligens. For mange var det viktig å markere at tyskerjentene var annerledes. Senere har Rasmussens arbeid blitt tilbakevist.

Ifølge Rasmussen ble fem-seks kvinner på Hovedøya sterilisert. På Hovedøya fantes to skjemaer: et for når kvinnen samtykte til sterliseringen, og et annet for når hun nektetReferanse'Vi kalte dem tyskertøser' av Terje Andreas Pedersen, se s. 114. .

Tvangssterilisering forekom i Norge med hjemmel i Sterliseringsloven av 1934, på sinnsyke eller de som ble vurdert med «mangelfullt utviklede sjelsevner.» Loven fulgte eugenisk tenkningFra Store norske leksikonEugenikken var en lære om å forbedre den menneskelige befolkningers biologiske kvalitet. Dette skulle gjøres gjennom å regulere reproduksjonen i samfunnet.. Individer kunne tvangssteriliseres etter begjæring fra verge eller foreldre.

I en slik desperat situasjon, internert uten dom, kan det vanskelig sies at noen kan samtykke til en slik prosedyre. Det kan heller ikke sies at de kunne samtykke til å bli IQ-testet og fremstilt på en slik feilaktig måte.

Tap av statsborgerskap og deportasjon

I 1946 vedtok Stortinget en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne deportere tyskerjentene som hadde giftet seg.

Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. Dette var en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Loven

Det hadde tidligere vært internasjonal tradisjon for at en kvinne tok statsborgerskapet til sin ektemann. I Norge ble statsborgerloven vedtatt i 1924, og den sa at den gifte kvinnen kun mistet sitt norske statsborgerskap når hun forlot landet.

Eksilregjeringen i London ville ikke at en norsk kvinne kunne beholde sitt norske statsborgerskap mens hun var gift med en tysker. Myndighetene visste at de færreste ville reise til et ruinert Tyskland frivillig.

De vedtok derfor en provisorisk anordning som gjorde at gifte tyskerjenter automatisk mistet det norske statsborgerskapet sitt. Kvinnene kunne da utvises fra landet som utenlandsk statsborger.

Det tok lang tid før kvinnene ble informert om konsekvensene av giftemål. I lang tid etter anordningen fikk kvinner i distriktene beskjed om at de kunne bli boende i Norge, og flere hundre giftet seg før Justisdepartementet sendte ut et rundskriv om vedtaket som gjorde at det mistet statsborgerskapet sitt.

Anordningen hadde også tilbakevirkende kraft tilbake til krigens utbrudd. Dette var grunnlovsstridig. Se «Myndighetenes begrunnelse» for å vite mer.

Deportasjon

De gifte kvinnene og deres ektemenn måtte forlate landet, for de var nå begge utenlandske statsborgere. De ble sendt til et sønderbombet og sultende Tyskland, og de fikk ikke lov å ha med seg kontanter. Det ble gjort unntak for nybakte mødre og gravide eller syke. De fikk vente, så lenge de skrev under på at den norske stat ikke tok noe ansvar for barnet.

Det var flere kvinner som heller ville skilles enn å bli tvangsdeportert. De fikk beskjed om at en skilsmisse ikke var mulig ettersom de nå var utenlandske borgere.

På den andre siden var de som ønsket å reise fordi det var uholdbart å bli i landet med stempelet «tyskertøs». Hvis disse kvinnene enda ikke var gift, ville ikke norske myndigheter sende dem til Tyskland alene. Da ble det et kappløp for å finne sin tyske forlovede og gifte seg før han ble deportert av norske myndigheter.

Det er vanskelig å gi et estimat på antall ekteskap. Norske myndigheter har estimert med mellom 1000-3000, de fleste sannsynligvis inngått etter frigjøringen. De som giftet seg etter de reiste til Tyskland ble også aldri telt.

Situasjonen i Tyskland var svært dårlig, og norske soldater stasjonert der oppfordret norske myndigheter til å hjelpe tyskerjentene. Kvinnene fikk lov å søke om midlertidig oppholdstillatelse i Norge hvis deres situasjon var livstruende. Flere av kvinnene som returnerte under denne ordningen ble boende.

I 1950 kom en ny statsborgerlov. Den åpnet for at kvinner som hadde mistet statsborgerskapet sitt kunne søke om å få det tilbake innen 1955. For tyskerjenter gjaldt dette bare hvis de også flyttet tilbake til Norge. Det var ikke før i 1989 at loven ble endret slik at alle kunne søke uten forbehold.

Internering

Umiddelbart etter Norges frigjøring 8. mai 1945 begynte norske myndigheter å internere tyskerjentene. En regner med at så mange som 5000 av dem ble internert i kortere eller lengre tid. Den største leiren lå på Hovedøya utenfor Oslo. Der ble 1100 kvinner ble internert i løpet av 1945 og -46.

Denne interneringen var et brudd på grunnlovens §96, som sier at ingen skal straffes uten dom. I Danmark, der rundt 5000 tyskerjenter ble internert, ble det vedtatt en lov i oktober 1945 som gav disse kvinnene erstatning for den grunnløse interneringen. En slik erstatning fikk aldri de norske tyskerjentene.

Offisielt skulle ikke internering være straff, men i praksis var det. Kvinnene ble utsatt for strenge ordensregler, brevsensur og tvangsarbeid. Vaktene hadde rett til å skyte mot kvinnene hvis de forsøkte å rømme.

Kvinnene ble internert på bakgrunn av to anordninger, politianordningen og smitteanordningen. For å lese om lovligheten bak disse, se myndighetenes begrunnelse.

Politianordningen

Eksilregjeringen i London planla rettsoppgjøret i god tid før frigjøringen. De ville unngå selvtekt og fryktet «lynsjestemning». De skrev en provisorisk anordning som ga politiet lov til å internere personer som de fryktet kunne bli utsatt for angrep fra befolkningen på «grunn av formodning om unasjonalt sinnelag».

Politiet kunne internere tyskerjenter i opp til 120 dager, uten en dom eller rettslig kjennelse, uten advokatbistand og uten mulighet til å protestere.

Å bli internert kunne i teorien beskytte en tyskerjente, men for andre kunne det bli «beviset» som lokalbefolkningen trengte. Siden politiet hadde frie tøyler ble tyskerjentene internert på grunn av det minste rykte. Internering var slik sett totalt løsrevet fra kvinnenes faktiske «skyld», altså om de i var tyskerjenter i det hele tatt. Interneringen varte også langt utover noe behov for beskyttelse.

Mange tyskerjenter ble internert etter å ha blitt oppdaget i leirene der tyskerne var samlet. Å snike seg inn i en leir var ulovlig. I stedet for å ta ut tiltale mot disse kvinnene, ble de internert uten dom. Politiet slapp på den måten å sette i gang rettsapparatet.

Noen tyskerjenter ble internert fordi de manglet et sted å bo, f.eks. de som hadde giftet seg med tyskere. Hadde de et barn måtte familien ta seg av det, men for de som ikke hadde noen måtte barnet interneres sammen med moren i leiren.

Andre kunne slippe internering fordi de var i fast arbeid, var gift eller hadde ekteskapsplaner. Det finnes også tilfeller der kvinner ble løslatt fordi de hadde funnet fast arbeid, enda de var opprinnelig internert gjennom smitteanordningen. Myndighetene fryktet at kvinnene ville ty til prostitusjon hvis de ble løslatt uten fast jobb å gå til.

Smitteanordningen

Smitteanordningen kom i juni 1945 og var delvis inspirert av Quisling-regimets egen lov om kjønnssykdommer. Kvinner mistenkt for å være smittet av kjønnssykdommer kunne interneres hvis det var grunn nok til å frykte at vedkommende ville smitte andre, eller sannsynligvis ville bli smittet i fremtiden.

I teorien kunne alle mistenkt for smitte bli internert, men i praksis var denne ordningen brukt kun mot tyskerjenter.

I et innslag i filmavisen fra 1945 fortelles det at 75% av kvinnene ved Hovedøya var smittefarlige. En senere rapport konkluderte med at kun 11% av kvinnene hadde vært smittet i løpet av det siste året. I dag er vi kjent med smittevern, men slike særbestemmelser må kun skje med god vitenskapelig begrunnelse. Risikoen for smitte fra disse kvinnene var liten, og den var langt fra alvorlig nok til å gripe inn i friheten til deres.

Kvinner ble også internert uten hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. i lov ved at Helsemyndighetene bekreftet interneringen med tilbakevirkende kraft. Les myndighetenes begrunnelse.

Tvangsklipping – Skamstraff

Æresstraff, også kalt skamstraffFra Store norske leksikonSkamstraff var særlig i middelalderen og tidlig nytid en ganske vanlig straffereaksjon for visse typer lovbrudd. Denne formen for avstraffelse fant normalt sted på torg i byene eller andre «offentlige» steder, og hadde til hensikt å bringe skam over lovbryteren, ydmyke og ramme ham eller henne psykisk., er en straff der den dømte taper ære og blir ydmyket offentlig. Begrepet omfatter i vid forstand alle typer straff som hovedsakelig skal vanære de dømte, og påføre dem – og eventuelt familiene deres – en følelse av skam og skyld. Begrepet skamstraff brukes også mer konkret om straffereaksjoner man kunne bli idømt i Norge fram til 1842, enten som selvstendige straff eller tilleggsstraff, som for eksempel å bli satt i gapestokkFra Store norske leksikonEn gapestokk er et tidligere strafferedskap, vanligvis utformet som en pæl med en jernbøyle som forbryterens hals ble lenket fast i, slik at vedkommende ble stilt ut til spott og spe for dem som gikk forbi..

Slike straffer er i moderne rettsstater i stor grad erstattet av fengselsstraff og annet.

Under og etter andre verdenskrig ble kvinner mistenkt for å være tyskerjenter angrepet, og de fikk håret klippet av som en skamstraff. Kvinnens hår var et tegn på hennes femininitet og seksualitet, så straffen var av høy symbolsk betydning. Det er vanskelig å beregne hvor mange kvinner opplevde tvangsklipping, men sannsynligvis kun en liten andel av de mistenkte tyskerjentene opplevde dette. Noen kilder mener at tvangsklipping forekom oftere i byene. Norge hadde færre klippeaksjonen enn andre okkuperte land, som f.eks. Frankrike, der klipping skjedde i mye større omfang.

Mange klippere tilstod, og det fantes vitner. Likevel ble de fleste anmeldte saker henlagt eller endte med ubetydelig bøter. Myndighetene unnlot dermed å beskytte rettighetene til kvinner som ble overfalt.

Klippeaksjonene kunne skje spontant eller de kunne være planlagte. Klippegjengene bestod av menn, ofte unge menn, og gruppene kunne være på 2–20 personer. Når klippingen skjedde på åpen gate stimlet det ofte sammen store grupper av tilskuere. Det finnes flere eksempler på mishandling og ydmykelser, som at jentene ble holdt nede og at klærne ble revet av. Klipperne kunne også mishandle jentenes familiemedlemmer. Flere episoder skjedde i forbindelse med fyll og fest.

Mange klippinger ble gjennomført svært brutalt, der håret ble mer revet av enn klippet, eller skåret brutalt med kniv, hagesaks eller sauesaks slik at kvinnen ble påført sår. Vi vet at flere opplevde å bli overfalt av en mobb av menn i sitt eget hjem.

Økonomiske tap

Tap av arbeid

Tjenestemannsanordningen, nedsatt av den norske eksilregjeringen i London i februar 1943, sa at offentlige tjenestemenn kunne avskjediges ved dom, dersom vedkommende sitt forhold til okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere hadde vist seg uverdig til sin stilling. Det ble presisert at man kunne bli oppsagt uten å ha begått noe lovbrudd, og tjenestemenn kunne permitteres i påvente av et vedtak.

Tjenestemannsanordningen fratok stillingen til alle de som hadde oppført seg “unasjonalt”. Ordningen hadde også tilbakevirkende kraft til krigens begynnelse.

For å sikre at folk med unasjonal holdning ikke skulle ha fremgang i arbeidslivet ble det et krav at man måtte fremlegge attest for “god nasjonal holdning” når man søkte jobb. Tyskerjenter fikk ikke slik attest, noe som gjorde det vanskelig å få jobb.

Denne anordningen gjaldt kun de i offentlig tjeneste. Sannsynligvis mistet enda flere tyskerjenter jobben i det private arbeidsmarkedet etter krigen. Tyskerjenter ble sagt opp eller ble presset til å si opp. Det var flere tilfeller av opprop eller skrivekampanjer fra kollegaer for å få tyskerjenter sagt opp. Mange ble mobbet eller trakassert til de gikk av. Hvor mange dette gjaldt vet vi ikke.

Tap av pensjon

Historien til Therese illustrerer godt tapet av denne retten. Hun hadde fått barn som hadde tysk far, og adopterte bort barnet sitt. Senere giftet hun seg med en norsk krigsseiler. Da Therese ble enke, 80 år gammel, hadde hun rett på krigspensjon etter sin ektemann, men myndighetene nektet henne det fordi hun ble ansett som “skyldig i grovt uverdige forhold” ved å ha hatt tysk kjæreste under krigen.

Flere kvinner fikk ikke den pensjonen de hadde rett på, selv om de ikke hadde blitt dømt for noe. Denne praksisen ble ikke endret før i 2005. Da var de fleste tyskerjentene døde.

Loven som gjorde dette mulig var fra 1946, som sa at de som var skyldig i «grovt uverdige forhold» kunne nektes krigspensjon. Riksarkivets dokumenter ble gjennomsøkt hver gang en kvinne søkte krigspensjon for å se om hun hadde vært mistenkt som tyskerjente eller vært medlem av NS. Hun kunne nektes pensjon selv om hun aldri hadde blitt stilt for retten for noen forhold, som i Therese sitt tilfelle. Dette var praksis helt til 2005.

Det hendte også at tyskerjenter ble utvist fra utdanningsinstitusjoner. Vanlige rettsprinsipper, som at man er uskyldig til det motsatte er bevist, gjaldt tilsynelatende ikke alltid for denne gruppen. Det var kvinnene selv som måtte dokumentere at disse ryktene var usanne for å få fortsette utdanningen sin.

Tap av politibeskyttelse

Flere av tyskerjentene ble grovt trakassert og skamklippet uten at politiet grep inn. Selv når kvinnene anmeldte overgrepene, slapp gjerningspersonene svært ofte straff. Kvinnene fikk dermed ikke den beskyttelsen de hadde rett på, og ble i flere tilfeller ansett for «fritt vilt». At denne gruppen ikke fikk den politibeskyttelsen de hadde rett på, strider mot rettsstatens grunnleggende prinsipper.

Tyskerjentene mistet retten til politibeskyttelse allerede under krigen. Kvinner som ble frosset ut fordi de hadde sosial omgang med tyskere, søkte ofte jobb hos tyskerne for ikke å bli plaget, hvilket i sin tur knyttet dem enda sterkere til tyskerne. Enkelte kvinner anmeldte også noen av sine plageånder til tyske myndigheter for å få fred, noe som etter krigen gjerne førte til at de ble tiltalt og straffet for angiveri.

Dersom kvinner som forsøkte å rømme over til Sverige under krigen ble mistenkt for å være tyskerjenter, gjerne uten noen form for bevis, fikk de ikke den samme hjelpen fra norske myndigheter som som andre flyktninger fikk. Omtrent 400 kvinner som ankom Kjesäter, det norske flyktningmottaket i Sverige, ble avvist som unasjonale med den begrunnelsen at de var tyskerjenter.

Selvtekt

Mange nordmenn var sinte på tyskerjentene og angrep dem både fysisk og psykisk. Dette kaller vi gatejustis eller selvtekt. Selvtekt betyr at man tar seg til rette, for å ivareta en reell eller påstått rettighet, uten å gå veien om lovlige myndigheter. Man «tar loven i egne hender». Selvtekt er straffbart. Likevel grep ikke politi, påtalemyndighet eller domstol inn når tyskerjentene ble trakassert eller mistet jobben uten lovlig grunn.

Gatejustisen var brutal. Ofte var angrepene basert på løse rykter. Dette skapte stor utrygghet blant unge kvinner. Det skjedde flere ganger at jenter som ikke hadde hatt omgang med tyskere ble angrepet.

Gatejustisen kom i form av kjellsord, pryl, sosial utstøttelse eller i tvangsklipping.

Det kan endatil se ut som om myndighetene oppfordret til selvtekt under krigen. Allerede i mai 1945 truet eksilregjeringen gjennom radiosendingen “stemmen fra London” med represalier mot tyskerjentene.

… det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne…

Stemmen fra London, Toralv Øksnevad

Tap av rettshjelp

I en rettsstat har folk rett på tilgang til rettshjelp, de skal kjenne sine rettigheter og de skal kunne stille spørsmål ved hvordan myndighetene behandler dem. Folks skal også kunne kreve at rettighetene deres blir overholdt. Det gjelder også på prinsippet om offentlighet: rettssaker, avhør og fengsling skal ikke skje i det skjulte. 

Tyskerjentene ble forfulgt av politiet og myndighetene på ugyldig grunnlag. De hadde ikke brutt noen lov, men ble behandlet som om de ikke hadde noen rettigheter.

Et ukjent antall jenter og kvinner ble ulovlig arrestert etter frigjøringen. De ble avhørt om sitt sexliv og tvangsundersøkt av gynekolog. Andre opplevde å bli kjørt rundt på åpne lastebiler i forbindelse med arrestasjoner, eller internert i straffeleirer.

I en normal saksgang ville kvinnene ha blitt siktet og fått saken sin behandlet av. Men siden disse kvinnene ikke hadde brutt noen lover, gikk ikke saken videre i rettsapparatet. Dermed fikk de heller ikke mulighet til å renvaske seg mot rykter og beskyldninger. I rettsapparatet ville de hatt rett på en forsvarer betalt av det offentlige, det fikk de ikke nå.

De fleste kvinnene hadde lite utdannelse, og kunne ikke verge seg mot systemet alene. De fikk ikke noen forsvarer som kunne sikret deres rettigheter, og beskytte dem mot at deres eget lands myndigheter brøt med sin egen grunnlov i behandlingen av dem.