Lebensborn i Norge

Lebensborn var en organisasjon som skulle støtte barnefødsler for «raserene» mødre, hovedsakelig med fedre i SS. Organisasjonen ble opprettet i 1935 av Heinrich Himmler. Navnet betyr «livskilde» på tysk.

Organisasjonen drev barne- og mødrehjem i de landene Nazi-Tyskland okkuperte under krigen. De skulle hjelpe blant annet mødre som fikk barn med tyske soldater. Noen kvinner fikk bo og jobbe ved hjemmene. I Norge ble ca 8000 barn registrert av Lebensborn.

Ingen av de okkuperte landene hadde flere lebenbornhjem enn Norge, men det ble ikke drevet aktiv reklame for tilbudet. De fleste fikk vite om hjelpen de kunne få gjennom bekjente eller sin tyske kjæreste. Alle kvinner med barn med tysk far kunne få hjelp. Kvinnene ble rasevurdert i tråd med nazistisk tankegods, og de mest «verdifulle» fikk plass på de beste hjemmene. Rasevurderingen ble også gjort med tanke på eventuell fremtidig adopsjon til Tyskland.

Mødrene kunne bli på fødehjemmet i tre måneder etter fødselen. Da måtte de reise hjem. Om de ikke hadde mulighet til å ta med seg barnet, kunne barnet bli igjen på hjemmet. Innen barnet var blitt 6 måneder måtte mødrene bestemme seg for om de ville hente barnet eller la Lebensborn beholde det på et av sine barnehjem, og etter hvert adoptere det bort. Regelen var at barna skulle bortadopteres innen de var to år. Farens familie skulle da ha førsteretten på barnet, men denne regelen ble ikke alltid fulgt.

Rundt 250 barn ble sendt til Tyskland fra Lebensborn i Norge. 8020 barn ble registrert hos Lebensborn i Norge i løpet av krigen, men bare 1089 ble født på fødehjemmene. Mødrene mottok støtte fra Lebensborn, 100 kr til spedbarnsutstyr, 100 kr til barnevogn eller seng, 30 kr i måneden i omsorgsbidrag, 50 kr i underholdningsbidrag. Dette var langt høyere summer enn de ville mottatt av norske myndigheter. Lebensborn registrerte alle utbetalinger og fulgte opp mødrene og barna, bl.a. helsemessig. Mødrene ble bedt om å  sende inn bilder av barna, som ble arkivert i Lebensborns register.

Myndighetenes begrunnelse

Tyskerjentene ble sett på som landssvikere med unasjonale holdninger. Siden de kunne ikke straffes ble de sett på som et problem etter frigjøringen. For hvordan kunne staten straffe en gruppe mennesker som ikke hadde brutt loven?

Gjennom provisoriske anordninger og bestemmelser som ble gitt tilbakevirkende kraft fant myndighetene allikevel måter å straffe tyskerjentene.

På denne siden skal vi se litt nærmere på noen av begrunnelsene for tiltakene mot tyskerjentene, og hvordan myndighetene argumenterte for lover med tilbakevirkende kraft, i strid med grunnloven.

Var de provisoriske anordningene lovlige?

De provisoriske anordningene gjorde at tyskerjentene kunne straffes uten rettslig prøving. Hvordan kunne dette være lovlig?

De provisoriske anordningene var en lang rekke bestemmelser gitt av den norske regjering i London fra 1940 og frem til Stortinget kunne åpnes igjen i slutten av 1945. Bestemmelsene gjaldt både generell forvaltning og strafferett, som gjeninnføringen av dødsstraff. Nygaardsvolds regjering, som satt i eksil i London, begrunnet anordningene med Grunnlovens §17 og prinsippet konstitusjonell nødrett.

Paragraf 17 gir regjeringen rett til å lage provisoriske lover om handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning, så lenge de ikke strider mot Grunnloven og andre lover Stortinget har gitt. Flere av anordningene, som f.eks. dødsstraffen, gikk utover hva denne paragrafen tillot. Derfor begrunnet regjeringen også anordningene i den konstitusjonelle nødrett.

Konstitusjonell nødrett gir statlige organer rett til å overskride deres normale myndighet i nødsituasjoner, som når landet er i krig. Under regjeringens flukt til London ble også Elverumsfullmakten akseptert uten formell votering. Den ga regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne under krigen.

I samtiden var det flere som protesterte mot at regjeringen gikk utover sine fullmakter.

Argumentet om anordningenes legitimitet faller derimot bort når vi ser på hvordan anordningene ble brukt. Internering var i praksis var en straff, og tyskerjentene ble innesperret langt utover den tiden de trengte beskyttelse eller var smittefarlige, som var anordningens gitte hensikt. I tillegg ble de ofte internert uten hjemmel eller med tilbakedatert hjemmel.

Internering av «smittede kvinner» uten lovhjemmel

Tyskerjentene ble internert som smittefarlige helt uten hjemmel før smitteanordingen ble vedtatt.

Quisling-regjeringens lov om bekjempelse av kjønnssykdommer åpnet for tvangsbehandling under krigen. Denne loven falt bort ved frigjøringen. Likevel ble mange kvinner internert med fare for smitte som begrunnelse. Den provisoriske smitteanordningen ble vedtatt fire uker etter frigjøringen. Kvinner ble altså internert før dette helt uten hjemmel.

Flere kvinner ble internert uten vedtak også etter smitteanordningen. Vedtak i deres enkeltsaker fra helsemyndighetene kom nemlig etter de allerede var internert. Kvinnene hadde ingen mulighet til å klage eller protestere. Interneringen ble på denne måten bekreftet med tilbakevirkende kraft.

Hvordan kunne statsborgerloven ha tilbakevirkende kraft?

I «Om lov om tillegg til statsborgerloven» argumenterte Justisdepartementet for at statsborgerloven fra 1924 skulle endres slik at en gift tyskerjente ville miste sitt norske statsborgerskap automatisk. De ønsket å deportere kvinner som giftet seg med tyskere.

For Justisdepartementet er det tydelig forskjell på en mann gift med en tysk kvinne og omvendt. Tyske kvinner kunne gifte seg til norske menn uten at mennene risikerte å miste sitt norske statsborgerskap. De tyske kvinnene kunne derimot bli norske. For norske kvinner med tyske ektefeller var det derimot «høyst ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.»

Denne loven hadde tilbakevirkende kraft. Dette var et brudd på §97 i Grunnloven. Justisdepartementet mente at «Grunnlovens §97 ikke gir statsborgerretten noen absolutt beskyttelse mot de inngrep som er nødvendige av samfunnsmessig art.» Grunnloven måtte altså vike slik at tyskerjentene kunne deporteres.

Det kom protester mot særbehandlingen av tyskerjentene i denne bestemmelsen, men departementet mente at disse kvinnene var et «særskilt problem,» og ville ikke innrømme at det var snakk om forskjellsbehandling.

Kvinnene ble deportert og mistet sitt norske statsborgerskap.

Til tross for myndighetene begrunnelser var behandlingen av tyskerjentene i strid med rettsstatens prinsipper.

I 2018 ga statsminister Erna Solberg en offisiell unnskyldning til tyskerjentene:

«Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. (…) Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.»