Lebensborn i Norge
Lebensborn var en organisasjon som skulle støtte barnefødsler for «raserene» mødre, hovedsakelig med fedre i SS. Organisasjonen ble opprettet i 1935 av Heinrich Himmler. Navnet betyr «livskilde» på tysk.
Organisasjonen drev barne- og mødrehjem i de landene Nazi-Tyskland okkuperte under krigen. De skulle hjelpe blant annet mødre som fikk barn med tyske soldater. Noen kvinner fikk bo og jobbe ved hjemmene. I Norge ble ca 8000 barn registrert av Lebensborn.
Ingen av de okkuperte landene hadde flere lebenbornhjem enn Norge, men det ble ikke drevet aktiv reklame for tilbudet. De fleste fikk vite om hjelpen de kunne få gjennom bekjente eller sin tyske kjæreste. Alle kvinner med barn med tysk far kunne få hjelp. Kvinnene ble rasevurdert i tråd med nazistisk tankegods, og de mest «verdifulle» fikk plass på de beste hjemmene. Rasevurderingen ble også gjort med tanke på eventuell fremtidig adopsjon til Tyskland.
Mødrene kunne bli på fødehjemmet i tre måneder etter fødselen. Da måtte de reise hjem. Om de ikke hadde mulighet til å ta med seg barnet, kunne barnet bli igjen på hjemmet. Innen barnet var blitt 6 måneder måtte mødrene bestemme seg for om de ville hente barnet eller la Lebensborn beholde det på et av sine barnehjem, og etter hvert adoptere det bort. Regelen var at barna skulle bortadopteres innen de var to år. Farens familie skulle da ha førsteretten på barnet, men denne regelen ble ikke alltid fulgt.
Rundt 250 barn ble sendt til Tyskland fra Lebensborn i Norge. 8020 barn ble registrert hos Lebensborn i Norge i løpet av krigen, men bare 1089 ble født på fødehjemmene. Mødrene mottok støtte fra Lebensborn, 100 kr til spedbarnsutstyr, 100 kr til barnevogn eller seng, 30 kr i måneden i omsorgsbidrag, 50 kr i underholdningsbidrag. Dette var langt høyere summer enn de ville mottatt av norske myndigheter. Lebensborn registrerte alle utbetalinger og fulgte opp mødrene og barna, bl.a. helsemessig. Mødrene ble bedt om å sende inn bilder av barna, som ble arkivert i Lebensborns register.