Skip to content
Antatt skyldig
  • Start
  • Kvinnene
    • Hvem var «tyskerjentene»?
    • Gift, internert og deportert
    • Lykkelig kjærlighet
    • Annonserte bort barnet sitt i avisen
    • Ansatt i Lebensborn
    • Flykning til Sverige
    • De mange oppsagte
    • Tyskerarbeid
    • Hevn: de tvangsklipte
  • Ressurser
    • Brudd med rettsstaten
    • Myndighetenes begrunnelse
    • Lebensborn i Norge
    • Kilder
    • Galleri
  • Lærerside
  • Justismuseet

Lebensborn i Norge

Lebensborn barnehjemmet Godthaab i Bærum. Tysk fødehjem under krigen. Foto: NTB Arkiv: Krigsarkivet/NTB

Lebensborn var en organisasjon som skulle støtte barnefødsler for «raserene» mødre, hovedsakelig med fedre i SS. Organisasjonen ble opprettet i 1935 av Heinrich Himmler. Navnet betyr «livskilde» på tysk.

Organisasjonen drev barne- og mødrehjem i de landene Nazi-Tyskland okkuperte under krigen. De skulle hjelpe blant annet mødre som fikk barn med tyske soldater. Noen kvinner fikk bo og jobbe ved hjemmene. I Norge ble ca 8000 barn registrert av Lebensborn.

Ingen av de okkuperte landene hadde flere lebenbornhjem enn Norge, men det ble ikke drevet aktiv reklame for tilbudet. De fleste fikk vite om hjelpen de kunne få gjennom bekjente eller sin tyske kjæreste. Alle kvinner med barn med tysk far kunne få hjelp. Kvinnene ble rasevurdert i tråd med nazistisk tankegods, og de mest «verdifulle» fikk plass på de beste hjemmene. Rasevurderingen ble også gjort med tanke på eventuell fremtidig adopsjon til Tyskland.

Kvinne ansatt ved Lebensborn, ukjent. Foto: Krigsarkivet/SCANPIX SCANDINAVIA code 20520© SCANPIX SWEDEN, Norge, 20000801,

Mødrene kunne bli på fødehjemmet i tre måneder etter fødselen. Da måtte de reise hjem. Om de ikke hadde mulighet til å ta med seg barnet, kunne barnet bli igjen på hjemmet. Innen barnet var blitt 6 måneder måtte mødrene bestemme seg for om de ville hente barnet eller la Lebensborn beholde det på et av sine barnehjem, og etter hvert adoptere det bort. Regelen var at barna skulle bortadopteres innen de var to år. Farens familie skulle da ha førsteretten på barnet, men denne regelen ble ikke alltid fulgt.

Rundt 250 barn ble sendt til Tyskland fra Lebensborn i Norge. 8020 barn ble registrert hos Lebensborn i Norge i løpet av krigen, men bare 1089 ble født på fødehjemmene. Mødrene mottok støtte fra Lebensborn, 100 kr til spedbarnsutstyr, 100 kr til barnevogn eller seng, 30 kr i måneden i omsorgsbidrag, 50 kr i underholdningsbidrag. Dette var langt høyere summer enn de ville mottatt av norske myndigheter. Lebensborn registrerte alle utbetalinger og fulgte opp mødrene og barna, bl.a. helsemessig. Mødrene ble bedt om å  sende inn bilder av barna, som ble arkivert i Lebensborns register.

Myndighetenes begrunnelse

Et innlegg som argumenterer for skamstraff gjennom merking. Nordlys 11.06.45

Tyskerjentene ble sett på som landssvikere med unasjonale holdninger. Siden de kunne ikke straffes ble de sett på som et problem etter frigjøringen. For hvordan kunne staten straffe en gruppe mennesker som ikke hadde brutt loven?

Gjennom provisoriske anordninger og bestemmelser som ble gitt tilbakevirkende kraft fant myndighetene allikevel måter å straffe tyskerjentene.

På denne siden skal vi se litt nærmere på noen av begrunnelsene for tiltakene mot tyskerjentene, og hvordan myndighetene argumenterte for lover med tilbakevirkende kraft, i strid med grunnloven.

Var de provisoriske anordningene lovlige?

De provisoriske anordningene gjorde at tyskerjentene kunne straffes uten rettslig prøving. Hvordan kunne dette være lovlig?

De provisoriske anordningene var en lang rekke bestemmelser gitt av den norske regjering i London fra 1940 og frem til Stortinget kunne åpnes igjen i slutten av 1945. Bestemmelsene gjaldt både generell forvaltning og strafferett, som gjeninnføringen av dødsstraff. Nygaardsvolds regjering, som satt i eksil i London, begrunnet anordningene med Grunnlovens §17 og prinsippet konstitusjonell nødrett.

Paragraf 17 gir regjeringen rett til å lage provisoriske lover om handel, toll, næringsveier og offentlig forvaltning, så lenge de ikke strider mot Grunnloven og andre lover Stortinget har gitt. Flere av anordningene, som f.eks. dødsstraffen, gikk utover hva denne paragrafen tillot. Derfor begrunnet regjeringen også anordningene i den konstitusjonelle nødrett.

Norske regjeringsmedlemmer London. Parade for Kong Haakon i anledning hans 70-års dag. Foto: ukjent fotograf, NTBs krigsarkiv, RA/PA-1209/U/Uk/0220.

Konstitusjonell nødrett gir statlige organer rett til å overskride deres normale myndighet i nødsituasjoner, som når landet er i krig. Under regjeringens flukt til London ble også Elverumsfullmakten akseptert uten formell votering. Den ga regjeringen fullmakt til å ta avgjørelser på Stortingets vegne under krigen.

I samtiden var det flere som protesterte mot at regjeringen gikk utover sine fullmakter.

Argumentet om anordningenes legitimitet faller derimot bort når vi ser på hvordan anordningene ble brukt. Internering var i praksis var en straff, og tyskerjentene ble innesperret langt utover den tiden de trengte beskyttelse eller var smittefarlige, som var anordningens gitte hensikt. I tillegg ble de ofte internert uten hjemmel eller med tilbakedatert hjemmel.

Internering av «smittede kvinner» uten lovhjemmel

Tyskerjentene ble internert som smittefarlige helt uten hjemmel før smitteanordingen ble vedtatt.

Quisling-regjeringens lov om bekjempelse av kjønnssykdommer åpnet for tvangsbehandling under krigen. Denne loven falt bort ved frigjøringen. Likevel ble mange kvinner internert med fare for smitte som begrunnelse. Den provisoriske smitteanordningen ble vedtatt fire uker etter frigjøringen. Kvinner ble altså internert før dette helt uten hjemmel.

Flere kvinner ble internert uten vedtak også etter smitteanordningen. Vedtak i deres enkeltsaker fra helsemyndighetene kom nemlig etter de allerede var internert. Kvinnene hadde ingen mulighet til å klage eller protestere. Interneringen ble på denne måten bekreftet med tilbakevirkende kraft.

Hvordan kunne statsborgerloven ha tilbakevirkende kraft?

Norske kvinners Nasjonalråd protesterte mot særbehandlingen av kvinner i statsborgerloven. Nidaros 02.12.46

I «Om lov om tillegg til statsborgerloven» argumenterte Justisdepartementet for at statsborgerloven fra 1924 skulle endres slik at en gift tyskerjente ville miste sitt norske statsborgerskap automatisk. De ønsket å deportere kvinner som giftet seg med tyskere.

For Justisdepartementet er det tydelig forskjell på en mann gift med en tysk kvinne og omvendt. Tyske kvinner kunne gifte seg til norske menn uten at mennene risikerte å miste sitt norske statsborgerskap. De tyske kvinnene kunne derimot bli norske. For norske kvinner med tyske ektefeller var det derimot «høyst ønskelig at de forlater vårt land så snart som mulig.»

Denne loven hadde tilbakevirkende kraft. Dette var et brudd på §97 i Grunnloven. Justisdepartementet mente at «Grunnlovens §97 ikke gir statsborgerretten noen absolutt beskyttelse mot de inngrep som er nødvendige av samfunnsmessig art.» Grunnloven måtte altså vike slik at tyskerjentene kunne deporteres.

Det kom protester mot særbehandlingen av tyskerjentene i denne bestemmelsen, men departementet mente at disse kvinnene var et «særskilt problem,» og ville ikke innrømme at det var snakk om forskjellsbehandling.

Kvinnene ble deportert og mistet sitt norske statsborgerskap.

Til tross for myndighetene begrunnelser var behandlingen av tyskerjentene i strid med rettsstatens prinsipper.

I 2018 ga statsminister Erna Solberg en offisiell unnskyldning til tyskerjentene:

«Vår konklusjon er at norske myndigheter brøt med rettsstatens grunnprinsipp om at ingen borger skal straffes uten dom eller dømmes uten lov. (…) Behandlingen disse kvinnene fikk står seg ikke når man holder det opp mot de grunnleggende prinsippene vi har for en rettsstat. Med dette grunnlaget vil jeg i dag, på vegne av regjeringen, si unnskyld for måten norske myndigheter gikk frem på og behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under 2. verdenskrig.»

Loven skal gjøres kjent

Bigamiloven i Norsk Lovtidend, London 31.12.1942, s. 1

I følge §39 i forvaltningsloven kan ikke en forskrift påberopes før de som kan berøres av loven blir kjent med den. Det betyr at ingen skal kunne straffes for overtredelse av en forskrift før forskriften er gjort kjent. Likevel ble det under krigen laget en bigamilov som få kjente til.

Bigamiloven, eller Lex Nygaardsvold, er kallenavn på en endring som eksilregjeringen i London laget i ekteskapsloven. Den gjorde at nordmenn som bodde i utlandet kunne skille seg fra ektefellen i Norge, og gifte seg på nytt uten at ektefellen i Norge (i praksis kona) ble informert om at hun nå faktisk var skilt. Loven fungerte fra april 1942 til september 1945.

I Norge var det svært få som fikk vite om denne lovendringen. Den ble aldri kunngjort i den illegale pressen eller i radiosendinger fra London, slik som andre lovendringer gjerne ble.

Minst 70 norske kvinner ble rammet av loven. I mange tilfeller ble det ikke gjort forsøk på å varsle kvinnene, og det tok lang tid før de fikk vite at mannen deres hadde skilt seg fra dem. En del fikk ikke vite dette før to år etter krigen var slutt.

Selv om dette ikke var intensjonen, bidro lovendringen til å mistenkeliggjøre kvinnene. Det gikk rykter om at disse kvinnene ble skilt fordi de hadde «fløyet med tyskere». Dette stemte i svært få tilfeller. Å bli skilt gjennom bigamiloven var derfor ekstra belastende for en kvinne. Hun risikerte å bli stemplet som tyskerjent fordi ektemannen hadde skilte seg fra henne mens han var i utlandet.

I tillegg til skam og fortvilelse fikk kvinnene økonomiske bekymringer. De fleste var hjemmeværende, uten utdannelse og økonomisk avhengige av ektefellen. Dersom de hadde gått gjennom en vanlig skilsmisseprosess, ville de blant annet kunne sikre seg et bedre skilsmisseoppgjør.

Da folk i Norge fikk vite om loven etter krigen, ble mange sinte. Stortingsrepresentant Ragnhild Varmbo (H) fra Melhus fremmet saken i Stortinget september 1945. Hun uttrykte seg slik:

«Jeg har ikke ord som er sterke nok til å uttrykke hva vi kvinner følte da vi fikk høre om denne forandringen i skilsmisseloven.»

Stortinget opphevet loven 3. oktober 1945.

Antatt skyldig er utviklet av Justismuseet, med økonomisk støtte fra Justisdepartementet
Theme by Colorlib Powered by WordPress