I 1946 vedtok Stortinget en grunnlovsstridig lovendring med tilbakevirkende kraft for å kunne deportere tyskerjentene som hadde giftet seg.

Loven rammet rundt 3000 norske kvinner. Dette var en hard straff, som ble påført kvinnene uten rettssak, forsvar og dom. Dette strider mot legalitetsprinsippet, som går på at man ikke kan straffes uten dom.

Loven gjaldt dessuten bare kvinner. Menn som hadde giftet seg med tyske kvinner under krigen fikk beholde statsborgerskapet. Ingen andre grupper har noensinne blitt utsatt for denne type straff i Norge, verken NS-medlemmer, frontkjempere eller andre som ble dømt for landssvik.

Loven

Det hadde tidligere vært internasjonal tradisjon for at en kvinne tok statsborgerskapet til sin ektemann. I Norge ble statsborgerloven vedtatt i 1924, og den sa at den gifte kvinnen kun mistet sitt norske statsborgerskap når hun forlot landet.

Eksilregjeringen i London ville ikke at en norsk kvinne kunne beholde sitt norske statsborgerskap mens hun var gift med en tysker. Myndighetene visste at de færreste ville reise til et ruinert Tyskland frivillig.

De vedtok derfor en provisorisk anordning som gjorde at gifte tyskerjenter automatisk mistet det norske statsborgerskapet sitt. Kvinnene kunne da utvises fra landet som utenlandsk statsborger.

Det tok lang tid før kvinnene ble informert om konsekvensene av giftemål. I lang tid etter anordningen fikk kvinner i distriktene beskjed om at de kunne bli boende i Norge, og flere hundre giftet seg før Justisdepartementet sendte ut et rundskriv om vedtaket som gjorde at det mistet statsborgerskapet sitt.

Anordningen hadde også tilbakevirkende kraft tilbake til krigens utbrudd. Dette var grunnlovsstridig. Se «Myndighetenes begrunnelse» for å vite mer.

Deportasjon

De gifte kvinnene og deres ektemenn måtte forlate landet, for de var nå begge utenlandske statsborgere. De ble sendt til et sønderbombet og sultende Tyskland, og de fikk ikke lov å ha med seg kontanter. Det ble gjort unntak for nybakte mødre og gravide eller syke. De fikk vente, så lenge de skrev under på at den norske stat ikke tok noe ansvar for barnet.

Det var flere kvinner som heller ville skilles enn å bli tvangsdeportert. De fikk beskjed om at en skilsmisse ikke var mulig ettersom de nå var utenlandske borgere.

På den andre siden var de som ønsket å reise fordi det var uholdbart å bli i landet med stempelet «tyskertøs». Hvis disse kvinnene enda ikke var gift, ville ikke norske myndigheter sende dem til Tyskland alene. Da ble det et kappløp for å finne sin tyske forlovede og gifte seg før han ble deportert av norske myndigheter.

Det er vanskelig å gi et estimat på antall ekteskap. Norske myndigheter har estimert med mellom 1000-3000, de fleste sannsynligvis inngått etter frigjøringen. De som giftet seg etter de reiste til Tyskland ble også aldri telt.

Situasjonen i Tyskland var svært dårlig, og norske soldater stasjonert der oppfordret norske myndigheter til å hjelpe tyskerjentene. Kvinnene fikk lov å søke om midlertidig oppholdstillatelse i Norge hvis deres situasjon var livstruende. Flere av kvinnene som returnerte under denne ordningen ble boende.

I 1950 kom en ny statsborgerlov. Den åpnet for at kvinner som hadde mistet statsborgerskapet sitt kunne søke om å få det tilbake innen 1955. For tyskerjenter gjaldt dette bare hvis de også flyttet tilbake til Norge. Det var ikke før i 1989 at loven ble endret slik at alle kunne søke uten forbehold.