Ellen fra Bergen

Kilden til historien hennes er boka Tyskerjentene – historiene vi aldri ble fortalt av journalist og forfatter Helle Aarnes (Gyldendal, 2009).

Ellen fra Bergen var god i tysk og møtte den tyske jagerflypiloten Jupp i forbindelse med et tolkeoppdrag. De ble kjærester og hun ble gravid. Moren ba Ellen ta abort, men det ville hun ikke, så familien kastet henne ut hjemmefra. Ellen forteller at hun skammet seg over å be tyskerne om hjelp, men følte ikke hun hadde noe valg, hun tok mot til seg og oppsøkte Lebensborn i Bergen. Jupp hadde blitt sendt til Finland.

Hos Lebensborn måtte Ellen fylle ut et skjema og svare på mange spørsmål. Lebensborn krevde dokumentasjon av både Ellens og Jupps foreldre og besteforeldre, både navn, yrke og foto. Ellens utseende, holdninger og liv ble også vurdert. Hun ble fortalt at Lebensborn trengte informasjonen til videre oppfølging av hennes helse og økonomi, men i virkeligheten ble informasjonen benyttet til en «rasemessig vurdering» av Ellen og barnet i magen. Ellen fikk plass på Lebenborns fødehjem, på Klekken ved Hønefoss.

På fødehjemmet hadde hun det hyggelig sammen med de andre jentene. Ellen hadde nettopp fylt 20 år da hun fødte sønnen sin i oktober 1942. Da sønnen var tre måneder gammel måtte Ellen dra hjem til Bergen. Sønnen ble overført til Lebensborns barnehjem Stalheim i Voss. Flere av de norske kvinnene som jobbet der var selv Lebensborn-mødre. De hadde tatt jobben så de kunne være nær barnet sitt, og samtidig tjene penger.

Ellen hadde fortsatt kontakt med kjæresten Jupp. Av og til fikk han flyoppdrag til Norge, og da kom han på besøk. Ellen klarte å få seg en kontorjobb på en den tyske marinebasen. Hun likte ikke tanken på å jobbe for tyskerne, men jobben gjorde henne økonomisk i stand til å hente sønnen sin på barnehjemmet. Hun skaffet leilighet og dagmamma. I 1944 fikk Ellen tilbud om jobb som saksbehandler i Lebensborn. Hun kjente organisasjonen godt fra før, og så jobbtilbudet som en mulighet til å hjelpe kvinner og barn i en vanskelig situasjon. 

Da freden kom var Ellen glad, men mange av kollegene var redde. De visste ikke hva som nå ville skje med alle barnehjemsbarna. Lebensborn skulle nå avvikles, og hovedkvarteret ble flyttet til barnehjemmet Godthaab i Bærum. 

Ellen og kollegene jobbet iherdig for å finne gode løsninger for barnehjemsbarna, og fikk ordnet adopsjon for noen, men det var vanskelig. Nordmenn som ønsket å adoptere ville sjelden ha “tyskerbarn”. Barnehjemmene fortsatte under tysk ledelse i flere måneder fordi norske myndigheter nektet å overta ansvaret for barnehjemsbarna. Til slutt tok Røde Kors over driften. 

Ellen forlot stillingen sommeren 1945, og dro til Åndalsnes der kjæresten Jupp var internert. Hun ble internert sammen med ham, og de giftet seg i leiren. Ellen ble gravid på nytt, og hele familien ble sendt til Tyskland. Familien fikk noen tøffe år i et utbombet Tyskland preget av sult og fattigdom. Ellen og barna fikk flytte hjem til Norge permanent i 1955, og Jupp fulgte etter to år senere. Ellen og Jupp holdt sammen livet ut.