Tyskerarbeid
I rettsoppgjøret etter krigen ble både menn og kvinner dømt for landssvik, f.eks. tyskerarbeid eller angiveri. For kvinnene som jobbet for tyskerne var arbeid som vasking, sying eller kjøkkenhjelp det mest vanlige. Slikt arbeid var vanligvis ikke viktig nok til å straffeforfølges.
Det er viktig å skille mellom det å bli dømt for landssvik, for f.eks. angiveri eller tyskerarbeid, og det å bli beskyldt for å være «tyskerjente». Å være tyskerjente var ikke ulovlig. Allikevel kunne stempelet som tyskerjente være utslagsgivende for straffen de fikk for andre forhold.
En annen gruppe som ble urettferdig behandlet for sitt arbeid etter krigen var frontsøstrene. De hadde arbeidet som sykepleiere for tyske Røde Kors. Alle som yter humanitær bistand har ifølge folkeretten rett og plikt til å hjelpe alle parter i en krig, og de skal ikke straffeforfølges for dette arbeidet. Allikevel ble nesten 450 frontsøstre fra Norge dømt som landssvikere.
Behandlingen av frontsøstrene gikk i mot folkeretten og rettsstatens verdier. Norges Røde Kors beklaget behandlingen de fikk i 2015.
Dagmar fra Trondheim
Kilden til disse historiene er boka Vi kalte dem Tyskertøser av historiker Terje Andreas Pedersen (SAP, 2012).
Dagmar, 23 år gammel, fra Trondheim, ville bli sykepleier. Hun valgte det tyske Røde Kors fordi da slapp hun å betale for utdanningen, som besto av et 7 ukers kurs i Tyskland. Etter utdanningen jobbet hun med å bestemme blodtype til blodgivere. Hun ble evakuert tilbake til Norge rett før Den Røde Arme inntok Berlin.
I Norge ble hun dømt til ett års fengsel for jobben hun gjorde for tyskerne som sykerpleier og kontordame. Retten mente hun hadde vist dårlig holdning ved å ha vært forlovet med en tysker på et tidspunkt. Hun slapp ut på prøve etter å ha sonet to tredjedeler av straffen.
Mange av frontsøstrene ble dømt til fengselsstraff, og i tillegg fradømt lønn og borgerrettighetene sine. Dagmar fikk så sent som i 1951 sykepleierlønnen sin beslaglagt. Hun hadde hatt 623 kroner og 44 øre på stående på en konto. Pengene var blitt igjen i Norge etter at Dagmar flyttet til Sverge for å starte på nytt.
Helene
Helene var 21 år da krigen kom til Norge. Hun hadde tre søstre og faren jobbet som lagerformann og tjente bare noen hundre kroner i uka til å forsørge familien. Helene fikk seg jobb ved Organisation Todt.
Organisation Todt (OT) drev utbygging av festningsanlegg, flyplasser, veier, fabrikker og lignende i Nazi-Tyskland og de okkuperte landene. I Norge ble OT etablert i 1942. Arbeidet krevde mye arbeidskraft, og OT tok i bruk både krigsfanger, tvangsarbeidere og norske arbeidere. OT var Norges største byggherre og arbeidsgiver utenom Wehrmacht helt frem til kapitulasjonen.
På jobben traff Helene en tysker som hun falt for, og de planla å gifte seg. For å sikre at ekteskapssøknaden gikk bra meldte Helene seg inn i Nasjonal Samling. De hadde planer om å gifte seg høsten 1944, så Helene reiste til Tyskland. Forloveden kom senere, men de fikk aldri kontakt. Kanskje falt han under sluttkampene rundt Berlin i 1945. Helene gav til slutt opp håpet om å finne ham, og dro hjem til Norge.
Norske myndigheter mente at arbeidet for tyskerne var upassende og hun fikk først en bot på 50 kroner. Senere ble denne opphevet og saken gikk for retten. Siden medlemskapet i NS var passivt fikk hun kun fire måneders fengselsstraff, som hun sonet ved Bredtveit kvinnefengsel.
Opp til 200 000 nordmenn jobbet for tyskerne under krigen. Det var mange som jobbet for eller sammen med tyskerne under krigen uten at de ble dømt som landssvikere. Mange politikere, embetsmenn, politi og næringslivsfolk gikk fri, mens de som ble beskyldt for å være tyskerjenter risikerte straff for mindre alvorlige forhold.
Utforsk våre kilder i vår søkbak database.