Umiddelbart etter Norges frigjøring 8. mai 1945 begynte norske myndigheter å internere tyskerjentene. En regner med at så mange som 5000 av dem ble internert i kortere eller lengre tid. Den største leiren lå på Hovedøya utenfor Oslo. Der ble 1100 kvinner ble internert i løpet av 1945 og -46.

Denne interneringen var et brudd på grunnlovens §96, som sier at ingen skal straffes uten dom. I Danmark, der rundt 5000 tyskerjenter ble internert, ble det vedtatt en lov i oktober 1945 som gav disse kvinnene erstatning for den grunnløse interneringen. En slik erstatning fikk aldri de norske tyskerjentene.

Offisielt skulle ikke internering være straff, men i praksis var det. Kvinnene ble utsatt for strenge ordensregler, brevsensur og tvangsarbeid. Vaktene hadde rett til å skyte mot kvinnene hvis de forsøkte å rømme.

Kvinnene ble internert på bakgrunn av to anordninger, politianordningen og smitteanordningen. For å lese om lovligheten bak disse, se myndighetenes begrunnelse.

Politianordningen

Eksilregjeringen i London planla rettsoppgjøret i god tid før frigjøringen. De ville unngå selvtekt og fryktet «lynsjestemning». De skrev en provisorisk anordning som ga politiet lov til å internere personer som de fryktet kunne bli utsatt for angrep fra befolkningen på «grunn av formodning om unasjonalt sinnelag».

Politiet kunne internere tyskerjenter i opp til 120 dager, uten en dom eller rettslig kjennelse, uten advokatbistand og uten mulighet til å protestere.

Å bli internert kunne i teorien beskytte en tyskerjente, men for andre kunne det bli «beviset» som lokalbefolkningen trengte. Siden politiet hadde frie tøyler ble tyskerjentene internert på grunn av det minste rykte. Internering var slik sett totalt løsrevet fra kvinnenes faktiske «skyld», altså om de i var tyskerjenter i det hele tatt. Interneringen varte også langt utover noe behov for beskyttelse.

Mange tyskerjenter ble internert etter å ha blitt oppdaget i leirene der tyskerne var samlet. Å snike seg inn i en leir var ulovlig. I stedet for å ta ut tiltale mot disse kvinnene, ble de internert uten dom. Politiet slapp på den måten å sette i gang rettsapparatet.

Noen tyskerjenter ble internert fordi de manglet et sted å bo, f.eks. de som hadde giftet seg med tyskere. Hadde de et barn måtte familien ta seg av det, men for de som ikke hadde noen måtte barnet interneres sammen med moren i leiren.

Andre kunne slippe internering fordi de var i fast arbeid, var gift eller hadde ekteskapsplaner. Det finnes også tilfeller der kvinner ble løslatt fordi de hadde funnet fast arbeid, enda de var opprinnelig internert gjennom smitteanordningen. Myndighetene fryktet at kvinnene ville ty til prostitusjon hvis de ble løslatt uten fast jobb å gå til.

Smitteanordningen

Smitteanordningen kom i juni 1945 og var delvis inspirert av Quisling-regimets egen lov om kjønnssykdommer. Kvinner mistenkt for å være smittet av kjønnssykdommer kunne interneres hvis det var grunn nok til å frykte at vedkommende ville smitte andre, eller sannsynligvis ville bli smittet i fremtiden.

I teorien kunne alle mistenkt for smitte bli internert, men i praksis var denne ordningen brukt kun mot tyskerjenter.

I et innslag i filmavisen fra 1945 fortelles det at 75% av kvinnene ved Hovedøya var smittefarlige. En senere rapport konkluderte med at kun 11% av kvinnene hadde vært smittet i løpet av det siste året. I dag er vi kjent med smittevern, men slike særbestemmelser må kun skje med god vitenskapelig begrunnelse. Risikoen for smitte fra disse kvinnene var liten, og den var langt fra alvorlig nok til å gripe inn i friheten til deres.

Kvinner ble også internert uten hjemmelFra Store norske leksikon:For at offentlige myndigheter skal kunne pålegge private parter plikter, må det foreligge hjemmel i lov, forskrift, rettspraksis eller annen rettskilde. i lov ved at Helsemyndighetene bekreftet interneringen med tilbakevirkende kraft. Les myndighetenes begrunnelse.