Tap av arbeid

Tjenestemannsanordningen, nedsatt av den norske eksilregjeringen i London i februar 1943, sa at offentlige tjenestemenn kunne avskjediges ved dom, dersom vedkommende sitt forhold til okkupasjonsmyndighetene eller deres hjelpere hadde vist seg uverdig til sin stilling. Det ble presisert at man kunne bli oppsagt uten å ha begått noe lovbrudd, og tjenestemenn kunne permitteres i påvente av et vedtak.

Tjenestemannsanordningen fratok stillingen til alle de som hadde oppført seg “unasjonalt”. Ordningen hadde også tilbakevirkende kraft til krigens begynnelse.

For å sikre at folk med unasjonal holdning ikke skulle ha fremgang i arbeidslivet ble det et krav at man måtte fremlegge attest for “god nasjonal holdning” når man søkte jobb. Tyskerjenter fikk ikke slik attest, noe som gjorde det vanskelig å få jobb.

Denne anordningen gjaldt kun de i offentlig tjeneste. Sannsynligvis mistet enda flere tyskerjenter jobben i det private arbeidsmarkedet etter krigen. Tyskerjenter ble sagt opp eller ble presset til å si opp. Det var flere tilfeller av opprop eller skrivekampanjer fra kollegaer for å få tyskerjenter sagt opp. Mange ble mobbet eller trakassert til de gikk av. Hvor mange dette gjaldt vet vi ikke.

Tap av pensjon

Historien til Therese illustrerer godt tapet av denne retten. Hun hadde fått barn som hadde tysk far, og adopterte bort barnet sitt. Senere giftet hun seg med en norsk krigsseiler. Da Therese ble enke, 80 år gammel, hadde hun rett på krigspensjon etter sin ektemann, men myndighetene nektet henne det fordi hun ble ansett som “skyldig i grovt uverdige forhold” ved å ha hatt tysk kjæreste under krigen.

Flere kvinner fikk ikke den pensjonen de hadde rett på, selv om de ikke hadde blitt dømt for noe. Denne praksisen ble ikke endret før i 2005. Da var de fleste tyskerjentene døde.

Loven som gjorde dette mulig var fra 1946, som sa at de som var skyldig i «grovt uverdige forhold» kunne nektes krigspensjon. Riksarkivets dokumenter ble gjennomsøkt hver gang en kvinne søkte krigspensjon for å se om hun hadde vært mistenkt som tyskerjente eller vært medlem av NS. Hun kunne nektes pensjon selv om hun aldri hadde blitt stilt for retten for noen forhold, som i Therese sitt tilfelle. Dette var praksis helt til 2005.

Det hendte også at tyskerjenter ble utvist fra utdanningsinstitusjoner. Vanlige rettsprinsipper, som at man er uskyldig til det motsatte er bevist, gjaldt tilsynelatende ikke alltid for denne gruppen. Det var kvinnene selv som måtte dokumentere at disse ryktene var usanne for å få fortsette utdanningen sin.