I en rettsstat har folk rett på tilgang til rettshjelp, de skal kjenne sine rettigheter og de skal kunne stille spørsmål ved hvordan myndighetene behandler dem. Folks skal også kunne kreve at rettighetene deres blir overholdt. Det gjelder også på prinsippet om offentlighet: rettssaker, avhør og fengsling skal ikke skje i det skjulte. 

Tyskerjentene ble forfulgt av politiet og myndighetene på ugyldig grunnlag. De hadde ikke brutt noen lov, men ble behandlet som om de ikke hadde noen rettigheter.

Et ukjent antall jenter og kvinner ble ulovlig arrestert etter frigjøringen. De ble avhørt om sitt sexliv og tvangsundersøkt av gynekolog. Andre opplevde å bli kjørt rundt på åpne lastebiler i forbindelse med arrestasjoner, eller internert i straffeleirer.

I en normal saksgang ville kvinnene ha blitt siktet og fått saken sin behandlet av. Men siden disse kvinnene ikke hadde brutt noen lover, gikk ikke saken videre i rettsapparatet. Dermed fikk de heller ikke mulighet til å renvaske seg mot rykter og beskyldninger. I rettsapparatet ville de hatt rett på en forsvarer betalt av det offentlige, det fikk de ikke nå.

Journalist og filmskaper Lena-Christin Kalle omtaler som skjedde “det hemmelige landssvikoppgjøret”, og måten dette foregikk på, gjorde at kvinnene satt uten den rettshjelp som de hadde krav på.

De fleste kvinnene hadde lite utdannelse, og kunne ikke verge seg mot systemet alene. De fikk ikke noen forsvarer som kunne sikret deres rettigheter, og beskyttet dem mot at deres eget lands myndigheter brøt med sin egen grunnlov i behandlingen av dem.

Innholdet i avhørene og saksgangen i tyskerjentenes saker forble hemmelig. Arkivet er fremdeles ikke åpnet for allment innsyn. I 2015 åpnet Riksarkivet landssvikarkivet for allment innsyn, men opplysningene om statens behandling av tyskerjenter er fremdeles stengt for innsyn. Riksarkivet viser til Forvaltningslovens § 11 om forlenget taushetsplikt i arkivverket.